Det er en helt vanlig sommerdag på Kaupanger hovedgård. På tunet står et par engelske geoarkeologer og strekker lange hyssingbiter med et par meters avstand. Will Davies, konen hans Kim A. Borrowman og Pete Cottrell har valgt å feriere litt annerledes i år. De er på besøk på familiegården til arkeolog Christoffer Knagenhjelm, og går opp og ned med utstyr til over halvmillionen i hendene. Målet er å finne ut mer om hverdagen til sogningene for tusen år siden. Og gjerne før det også.

— Jeg har ikke tall på hvor mange militærbukser og gamle sko jeg har sittet og nappet med tang, flirer Will. Han har tilsynelatende helt alminnelige klær på seg, bortsett fra en liten, men viktig detalj: Absolutt alt som er av metall er fjernet. Knapper, glidelåser, spenner. Will måler små endringer i jordens magnetfelt med det som ser ut som et par plastrør. Tegn på menneskelig aktivitet, som gamle hustufter, vegger, og graver, kan gi utslag som er lett synlige for en erfaren geoarkeolog.

Tegn på mer nymotens aktivitet, som en påskrudd mobiltelefon, eller bare noen mynter i lommen, kan ødelegge hele målingen. Utstyret brukes både i arkeologi - så man vet hvor man skal grave - og til å finne gamle gassledninger eller rør som er dårlig kartlagt. Magnetometeret, som det heter, har en prislapp på rundt 300.000 kroner. Likevel er det blitt utbredt som arkeologisk verktøy i utlandet, fordi det er så rimelig.

Snublet over romerfort

— Du kan dekke et mye større område på kortere tid enn du kan med utgravninger. Og det er mer kostnadseffektivt, forklarer Christoffer Knagenhjelm. Han har hovedfag i arkeologi fra Universitetet i Bergen og gjorde feltarbeidet sitt bokstavelig talt i farens hage.

— Så lenge det funker, vel å merke, gliser Will. Det følsomme instrumentet kan gi fantastiske resultater - Will har bokstavelig talt ruslet intetanende inn i ukjente romerske fort og gamle slottsvegger i Storbritannia. Men det kan også gi nesten like spektakulære bomturer.

— Jeg hadde jobbet en hel sommer med en kar, som gikk med meg rundt på et svært område vi dekket. Vi fikk helt underlige utslag. Og det viste seg at han hadde metallplater i skoene, sukker Will. Hele prosjektet måtte skrotes.

Mens Will kan strene over store områder med magnetometeret sitt på null tid, må Pete være litt mer møysommelig i sitt arbeid. Til gjengjeld kan han beholde glidelåsen i buksene sine. Pete tråkker opp og ned på jordet med en resistansmåler. Han stikker to prober i jorden, som måler elektrisk motstand. Økt fuktighet gir mindre elektrisk motstand. Og økt fuktighet er gjerne et tegn på menneskelig aktivitet. Ved å tolke motstandsmønstrene kan Pete finne tegn på gamle kokegroper, og til og med avfallsplasser.

Tverr norsk stein

I utlandet er geoarkeologi en etablert næringsvei. Will, Pete og Kim arbeider for et av 15-20 selskaper i Storbritannia alene som tilbyr geoarkeologiske tjenester. I Norge har imidlertid ikke den nye metoden slått helt gjennom, i alle fall ikke på Vestlandet. Det er ikke nødvendigvis fordi norske arkeologer har teknologiangst. Det er nemlig ikke bare mobiltelefoner og slaskete arkeologer med metall i skoene som kan skape problemer. Norsk stein har vist seg lite samarbeidsvillig. Og stein har vi jo nok av.

— Det er veldig mye vulkanske og metamorfe bergarter i grunnen, og de er naturlig magnetiske. Det gir sterke utslag, forklarer Will. Han er imidlertid optimist: Det kan jo hende de som har prøvd før har vært uheldige. Og til tross for at noen nedgravde strømledninger og en gammel vei, som er belagt med - nettopp - magnetisk stein - skaper trøbbel i starten, håper han og de andre at det skal bedre seg.

— Når vi får behandlet dataene mer fullstendig, kan det hende at det avslører flere detaljer, sier han.

Kong Sverres mann

For Christoffer hadde det vært en fordel. Han hevder nemlig i hovedoppgaven sin at kaupangen på hjemstedet hans har vært større enn man så langt har trodd. Christoffer mener også det har vært bosetning på området under hovedgården siden 400-500 år f. Kr., og at det antakelig har vært en betydelig gård som har ligget der. I så fall ville det vært et naturlig midtpunkt på stedet. Kanskje var det her Ivar Dape, Kong Sverres utsending, satt den skjebnesvangre julaftenen i 1183. Da sogningene gjorde opprør mot Kong Sverres krav om ekstra Juleveitsle, noe de oppfattet som en ulovlig ekstraskatt. Ivar Dape og store deler av følget hans ble drept, året etter hevnet Sverre drapet ved å brenne store deler av Kaupanger. Samtidig grep Magnus Erlingsson sjansen til å gå til angrep på Sverre, men tapte i slaget ved Fimreite. Et viktig kapittel i norsk historie kan altså ha blitt skrevet under føttene på de ferierende arkeologene. Om maskineriet er følsomt nok til å finne det, er en annen sak.

— Selv om jeg vet det ligger noe der, er det ikke sikkert vi finner noe, sier Christoffer nøkternt.

— Mens jeg jobbet med hovedoppgaven fikk jeg kjemperesultater med helt enkle hjelpemidler. Man er aldri garantert noe i arkeologi. Og georadar er alltid et sjansespill. Men jeg blir skuffet hvis vi ikke finner noe, innrømmer han.