NOVEMBERMØRKET legger seg over gravplassen på Jevnaker.

– Jeg vet ikke om han gjorde det med vilje. Jeg fant ham liggende på badet. Sånt noe glemmer du aldri, sier Eli Espen. Sønnen Hans Mikkal Espen døde fredag 13. januar 2005.

Han ble 33 år.

ELI BOR VED Randsfjorden. Ikke langt fra Halvorsbøle, der hun jobbet som husøkonom, før hun ble ufør.

– På en måte mistet jeg sønnen min i krigen. Det tok bare litt lengre tid.

Hun blar i sønnens journal. Leser høyt: «Psykiske symptomer relatert til tjeneste i Bosnia, PTSD (posttraumatisk stresslidelse) bør utredes nærmere.»

Sønnen dro til Bosnia som FN-soldat i 1994. Etter åtte måneders tjeneste var han to måneder hjemme, før det bar rett ut igjen. Samme sted. Tuzla. Symbolet på brutaliteten i Balkan-krigen.

– Jeg ba ham pent om å bli, sier Eli.

– Da han kom hjem for andre gang, var han en helt annen gutt. Han var sint, begynte å drikke og ville ikke prate, sier hun.

Sønnens samboer tok med seg barnet deres og reiste. Det ble vanskeligere å jobbe på det mekaniske verkstedet. Det gikk rett utforbakke da sønnen begynte å misbruke tabletter og tunge stoffer.

ELI TOK HAM med seg på bilturer, og fikk han til slutt til å prate.

– Det nyttet ikke at ektemannen min pratet, for han orket ikke og ble sint.

Eli fikk høre bruddstykker.

– I marerittene til Hans Mikkal var det unger og bein som kom frem. Flyktningene kom jo til Tuzla for å få hjelp. De hadde sluppet en bombe på et torg, det hadde vært mye folk der.

Hun forteller at sønnen og medsoldatene kjørte feil. De ble stoppet, siktet på med revolver og fratatt eiendeler.

De kom seg fri. Men krigen som ventet hjemme skulle komme til å vare i ti år.

FEM ÅR ETTER HJEMKOMSTEN fikk Eli fullmakt fra sønnen til å hjelpe.

– Men jeg visste ikke hvor jeg skulle henvende meg for å få hjelp til å hjelpe ham! Jeg ringte Kirkens Nødhjelp og Røde Kors.

Til slutt kom Eli i kontakt med Gaustad sykehus og Forsvarets stressmestringsteam.

– Men der hadde de ikke noe loggført. Han hadde visst ikke vært utsatt for noe. Hans Mikkal ble så sint. Aldri mer sa han, da vi dro derfra.

PÅ REINSVOLL psykiatriske sykehus fikk de slutt på heroinmisbruket. Men etter å ha vært nykter halvannet år sprakk Elis sønn julen 2004.

– Da de oppdaget sprekken, ble han utvist for en stund, sier Eli.

– Den vi satte vår siste lit til var militærpsykiater Pål Herlofsen, som vi ble anbefalt.

På vårparten 2004 søkte de om hjelp hos ham. Samme dag som sønnen ble funnet død, hadde hun ringt Herlofsen og etterlyst svar.

– «Jeg har ikke glemt Dem frue», fikk jeg beskjed om.

DA SØNNEN IKKE SVARTE på telefonen fredag 13. januar 2005 visste Eli at noe hadde skjedd. De brøt seg inn i huset.

– Jeg vet ikke om han hadde dosert feil, sier Eli.

Hun blir stille – lenge.

– Livet har egentlig vært forferdelig. Den første tiden etter han døde sov jeg ikke, satt på sofaen, gjorde ingenting. Det kom ikke en tåre hos meg på to år. Datteren min kom innom og sa «jeg vasker over gulvet ditt jeg», sier Eli.

Hele familien ble slått ut. Det var også tøft for Hans Mikkals søster.

– Mannen min, Torolf, ble syk, fikk kreft og alzheimer. Jeg er overbevist om at han ble svekket av alle påkjenningene.

ELI SVARER KONTANT «NEI» på spørsmål om noen fra Forsvaret fulgte opp årene etter sønnen kom hjem fra tjenesten.

Hans Mikkal etterlater seg to barn.

– Hvem tenker på de stakkars ungene til alle de skadede veteranene i Norge? Ingen. Jeg tør nesten ikke si hvilke følelser jeg har overfor Forsvaret, jeg har vært så sint.

Hun tror ikke situasjonen i dag er særlig bedre enn for fem år siden.

– Forsvaret og det sivile helsevesenet kommer til å få seg en karamell når ettervirkningene etter Afghanistan-deltakelsen kommer, tror Eli.

Hun håper hun finner fred og frihet.

– Men jeg vet ikke om livet blir stående på vent så lenge jeg lever, sier Eli.

DET HUN HAR IGJEN etter mange års kamp for sønnen, er gjeld. Penger som ble lånt for å hjelpe, sier hun.

En eske med tørkepapir står fortsatt urørt på bordet.

Eli har engasjert seg i pårørendearbeidet til Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner (NVIO). Hun vil hjelpe, og vil ikke at andre skal oppleve det hun har erfart. Hun har en venninne med en sønn som ville til Afghanistan.

– Å, nei, få ham bort fra det, sa jeg. Gudskjelov! Han reiste ikke, sier Eli.