Noen artikler jeg kanskje hadde tid til å vurdere, noen romanmanuskripter jeg kanskje ville være så snill å lese gjennom og gi en tilbakemelding på, gjerne med forslag til forbedring av struktur og plott og sånn, hvis jeg syntes det trengtes? Men min vietnamesiske venninne representerte et vendepunkt.

Vi hadde jevnaldrende barn og kom i snakk på borettslagets lekeplass. Da hun inviterte på formiddagste slik at jeg kunne møte hennes søster virket det som en naturlig utvikling av bekjentskapet.

Søsteren var på besøk fra Japan og hun var businessmindet.

Hun drev i skobransjen.

Plutselig satt jeg der, omgitt av japanskproduserte sko pyntet med underlige sløyfer og gullfargete plastspenner. Om jeg kunne skaffe en forhandler til dem?

Hvabehager?

Som journalist hadde jeg vel kontakter?

Vel... Ikke i skobransjen, akkurat...

Et åpenbart underlig faktum, men på den andre siden måtte jeg da i alle fall kunne skrive en artikkel om disse skoene, og på den måten få en potensiell skoforhandler på banen?

Vel...

Men lakeseksportører, da?

Æ... Laks?

Min venninnes søster hadde tenkt seg følgende forretningsscenario, viste det seg:

Eksportere japanske sko til Norge, importere norsk laks til Japan, big money, journalistkontakt skrive pent om både sko og laks.

Jeg forklarte at det ikke var helt slik vi gjorde det. Vi drakk te og lot det bli med det. Men vi snakker ikke så mye om sko, min vietnamesiske venninne og jeg. Ikke laks heller. Eller hennes søster.

Ikke lenge etter dukket det opp en litt fjern bekjent som laget veggpynt av gamle sleiver og tørkede blomster. Hun lurte på om jeg kunne ta med meg en kartong og selge på arbeidsplassen min, siden vi var så mange i BT.

Siden har det bare rent på. Er det ikke håndmalte porselenskopper fra Arna så er det direkteimporterte indiske silkesjal. Er det ikke små, heftete diktbøker så er det thailandsk slankekaffe. Er det ikke etiske grunner for å si nei til artikkelskriving eller distribusjon, så er det estetiske. Og med like tungt hjerte hver gang. Man liker jo ikke å skuffe sin bekjente. Man vil jo så gjerne være snill. Og penger trenger de jo, de fleste av dem.

Nå har jeg fått et nytt oppdrag.

Min irakiske venninnes mann trenger et trykkeri.

Og som hun sa til meg da hun overbrakte beskjeden: Du som jobber i avis må jo kunne skaffe et trykkeri.

Tofarger, sa hun. Til trykking av bøker og aviser. Må kunne sendes til min manns onkel i Bagdad. Etter at amerikanerne kom har han ingen jobb mer, og nå vil han starte for seg selv. Med et trykkeri kan han tjene gode penger.

Jeg forstår, svarte jeg. Men det gjør jeg ikke. Jeg forstår overhodet ikke hvordan jeg skal kunne skaffe til veie et trykkeri. Derfor spør jeg nå: Vil den som kan avse en rimelig trykkpresse som uten videre plunder kan fraktes til Bagdad vennligst ta kontakt? Snarest?