Vinterens branner skaper engstelse langs hele norskekysten. Selv om de har vært dramatiske, kan situasjonen bli enda mer kritisk i mai/juni når sommervarmen kommer i tillegg til tørke og vind.

Vi hører lite om den egentlige årsaken til at det brenner så voldsomt: Kvist og kvast og landskap som gror igjen. Det er mat for flammer.

Tikkende bombe

Særlig kraftig har gjengroingen vært langs kysten. Moderne krav til effektivitet i matproduksjonen gjør at det nesten ikke lenger går husdyr på beite i utmark. Av de åpne kystlyngheiene har vi bare 10 prosent igjen. Forskerne har lenge pekt på problemene det fører til. Det handler om tap av biologisk mangfold, kultur-historiske verdier og opplevelsesmuligheter for reiselivet. Det blir stadig vanskeligere å ta seg frem, utsikten forsvinner og flåttplagen øker. Vi er i ferd med å miste beitegrunnlaget for lokal matproduksjon, og naturen blir sakte, men sikkert forvandlet til en tikkende brannbombe.

Kystlandskapet som tidligere var åpent, er i dag dominert av grov lyng, einer og krattskog. På bakken hoper det seg opp med døde planterester. Når denne blandingen tar fyr i tørt vær, brenner det med eksplosiv kraft. Blåser det storm i tillegg, får man en katastrofe.

Det har ikke manglet på advarsler; vinterens branner er ikke de første. I vår tid har vi opplevd en økende hyppighet av monsterbranner. For noen år siden brant det i fire døgn på Sotra, et område på over 20 kvadratkilometer.

Styrt beiting

Flere land på kontinentet har tatt i bruk en gammel driftsmåte for å bevare kulturlandskapet. De bruker såkalte vandrende hyrder, profesjonelle gjetere med beitedyr og hund som hyres inn og sørger for presis og effektiv beiting i avgrensede områder.

I Norge var gjetertradisjonene først og fremst knyttet til seterbruk som stort sett forsvant for hundre år siden. Bruk av gjetere i moderne tid har her først og fremst vært diskutert i forbindelse med rovdyr og saue-beiting. Så langt har det strandet på manglende finansiering. Men når man tenker over hvilke verdier som har gått opp i røyk i vinter, burde vi se på det med nye øyne.

Noen gjør allerede en viktig innsats for å redusere brann-faren. De driver med villsau, den gamle norske utegangersauen som gjennom tusener av år har vært brukt som husdyr på kysten. Villsauene er langt flinkere enn andre saueraser til å holde landskapet åpent. På den måten blir villsaudrift brannforebyggende virksomhet av beste merke.

Mosaikkbrenning

For å klare seg gjennom vinteren, er villsauen avhengig av gode røsslyngbeiter. De holdes i hevd med regelmessig og kontrollert brenning. Metoden har vært en integrert del av kystlandbruket gjennom flere tusen år, men etter krigen ble driftsformen gradvis avviklet og gjengroingen satte inn.

Erfarne villsaubønder vil aldri brenne store arealer, men mindre felt som danner en mosaikk i landskapet. Dette gir de beste beitebetingelsene, og det lager brudd i vegetasjonen som gjør det lettere å stoppe en brann hvis den skulle komme ut av kontroll.

Nyttig tjener

Økningen i villsauholdet har ført til at det i dag er flere som driver med kontrollert lyngbrenning enn for 20 år siden. Mange har vokst opp med denne kunnskapen, andre har gått på kurs for å lære det. Alle som driver seriøst med villsau, er fortrolige med det gamle ordtaket: Ilden er en nyttig tjener, men en farlig herre.

Lyngbrenningen gjøres vanligvis i februar-mars. Da er sjansen for skadevirkning på jordsmonn og annen vegetasjon minimal. Og man går selvfølgelig aldri ut i kuling og storm for å tenne på.

Med god planlegging og nok folk er det mulig å styre ilden temmelig presist, og brann— vesenet varsles alltid på forhånd.

Brenner for lite

Velholdte lyngheier kan selvfølgelig også begynne å brenne uten at det er planlagt. Men det blir aldri et inferno av den typen vi har sett i vinter. Et godt samarbeid mellom brannvern- myndighetene og villsaunæringen er derfor en vinn-vinn situasjon som er i alles interesse.

Det høres paradoksalt ut, men problemet i dagens kystnatur er ikke at det brenner, men at det brenner for lite. Brenningen skaper livsrom og oppvekstvilkår for en rekke planter og dyr. Dessuten ligger det store mengder spiredyktig frø lagret i jordsmonnet. Det er naturens frøbank, som betyr mye for utviklingen av vegetasjonen etter brann. Den er vesentlig for det biologiske mangfoldet på kysten.