TORGEIR NORLING

— Hardt styrbord, lyder kommandoen.

Offiserene på broen av lasteskipet får et svare strev. Det fikles med spaker og trykkes på knapper. Skipet lystrer. Langsomt dreier det mot styrbord, og oppdraget er utført.

Vi befinner oss ikke på et lasteskip i Nordsjøen. Beina er fortsatt godt plantet på land, det vil si på dekk i skipssimulatoren til The Norwegian Training Center (NTC) i Manila. Senteret ble opprettet av Det Norske Rederiforbundet i 1990 for å trene og oppgradere filippinske sjøfolk som jobber på norske båter. Siden har senteret kurset over 25.000 sjøfolk i alt fra navigering til sveising og matlaging. Regningen betaler rederiene, som får tilbake gevinsten i form av et høyere kvalifisert mannskap.

— Vi har over 60 forskjellige kurs og utdanner mer enn 5000 sjøfolk i året, sier direktør og kaptein Ivar Thomasli, som før han satte kursen mot Filippinene var direktør for rederiavdelingen ved Havforskningsinstituttet i Bergen.

Trives i Odfjell

20.000 filippinere jobber til enhver tid på norskkontrollerte skip. Det tilvarer en tredjedel av det totale mannskapet. Sjefsoffiser Eric S. Cruz er en av dem. I elleve år har han arbeidet for rederiet Odfjell Tankers. Han er svært godt fornøyd med forholdene.

— Det er et godt rederi, og ligger kvalitetsmessig høyere enn de fleste andre.

Etter ni lange måneder ute, er han nå tilbake i hjemlandet. Tiden han får med familien blir likevel knapp. To av de tre månedene han har fri går bort i kurs som han må gjennomføre for å henge med.

— Jeg har allerede tatt et spesialkurs for oljetankere, nå tar jeg ett for kjemiske tankere, og så er det enda ett. Egentlig har jeg mest lyst på ferie, men skal jeg beholde jobben, har jeg har ikke noe valg.

Tiden da hvem som helst kunne mønstre på et skip er nemlig for lengst forbi. Nye krav til sikkerhet og kvalitet krever at alle nå må ha solid forkunnskap før de kan sette foten på et dekk.

- Du har så strenge kontroller og reguleringer at kvaliteten på sjøfolkene har blitt langt bedre, sier Ivar Thomasli.

— Så det er klart det er et press. Først er de ute på havet i opptil ti måneder, og på den korte tida de har hjemme må de kurses og oppdateres. De ofrer noe, men filippinerne er villige til det, for alt de får igjen. De vil hjelpe familien, bygge et hus, de vil sørge for en god skolegang til barna sine, tilføyer han.

Gale myter

Thomasli benytter også sjansen til å ta et kraftig oppgjør med mytene om at filippinske sjøfolk rekrutteres fordi de er billige i drift, og jobber under slaveliknende forhold.

— Det er en total misoppfatning. En filippinsk sjømann tjener ekstremt godt i forhold til hva han kan tjene på land.

Han forteller at en filippinsk kaptein kan regne med å tjene 4000 til 5000 tusen dollar i måneden, mens lønnen til en matros ligger i overkant av 1000 dollar. Alt skattefritt. Myndighetene har gitt sjøfolkene skattefritak fordi de bringer store mengder hard valuta inn i landet.

— Jeg har ikke møtt en filippiner som er misfornøyd med å jobbe på en norskkontrollert båt. De føler seg tvert imot svært privilegerte, fortsetter Thomasli.

Han mener det virkelige problemet ligger i at for mange filippinere søker seg til den internasjonale skipsfarten.

— Det er hundretusener som venter på å komme inn. Det finnes 88 maritime skoler i landet som utdanner 40.000 sjøfolk i året. Bare ti prosent av disse vil noen gang sette beina på en båt, sier han.

Harde tider

Ved et hjørne i parken Rizal, nær havna i Manila, møter vi mange sjøfolk som sliter. Stedet fungerer som et samlingspunkt for arbeidsledige sjøfolk på jakt etter hyre. Agenter for noen rederier er også til stede, men det er langt mellom oppdragene.

— Er du fra Norge? Hva skjedde egentlig med «Rocknes»? Vil de etterlatte få erstatning?

Spørsmålene hagler fra sjøfolkene som alle vil vite hvordan ulykken skjedde. Det er langt fra enkelt å presse inn egne spørsmål, men til slutt kommer vi til.

— Det er vanskelige tider, spesielt for de nye, sier Antonio, en mann i slutten av 20 årene. Han mener økt konkurranse fra Kina og land i Øst-Europa har gjort forholdene er langt tøffere nå enn før. Selv har han ikke jobbet på over et år. Han kommer likevel daglig til parken i håp om at noe skal dukke opp.

— Kanskje det skjer noe i morgen, sukker han.

Flere vi møter har tidligere jobbet for norske rederier, og lovordene er mange.

— Sammen med Tyskland ligger Norge på topp. Lønnen er god, men det beste er kanskje at de behandler oss som folk, sier en maskinist i 30-årene.

De greske rederiene havner på bunnen av rangstigen.

— De presser oss maksimalt, jeg vet ikke hvorfor. Kanskje det er noe med den greske kulturen, undrer han.

Mange problemer

Ifølge Rodrigo Aguinaldo, inspektør for den Internasjonale Transportføderasjonen (ITF) i Manila, er det ikke bare på greske skip problemer som lav lønn og dårlige arbeidsforhold forekommer. For å kontrollere forholdene tar han seg regelmessig om bord i skip som ankommer Manila.

— Problemet er å få folk til å snakke. Om en sjømann klager til oss, vil han bli oppfattet som en trøbbelmaker, og få problemer med å skaffe seg ny jobb senere, sier han.

Ifølge Aguinaldo opererer mange rederier og agenter med svartelister for uønsket mannskap.

— Ingen vil hyre folk med et slikt rykte. Agentene og rederiene benekter selvfølgelig dette og skylder gjerne på at mannskapet er fulltallig, eller ber dem ringe igjen ved en annen anledning.

I tillegg mener han eldre, og de som på et tidligere tidspunkt har blitt skadet, også har store problemer med å skaffe ny hyre.

— Det finnes ingen jobbsikkerhet. Har du fullført en kontrakt, har ikke rederiet noe forpliktelse til å hyre deg på nytt, sier han, og avslutter:

— Selv om lønningene ofte er svært gode, er fallhøyden stor. Hvis du plutselig en dag er overflødig, kan det gå fort nedover.

PÅ KURS: Marineingeniør Wilfredo Bacalando blir kurset i elektroteknologi ved det norske treningssenteret.<p/>FOTO: TORGEIR NORLING
OPPDRAG LEDIG: Et hjørne av Rizal park i Manila fungerer som samlingssted for sjøfolk på jakt etter oppdrag. Mange må vente lenge.<p/>FOTO: TORGEIR NORLING
SIMULATOR: På det norske treningssenteret gjøres kursingen for sjøfolkene så realistisk som mulig.<p/>FOTO: TORGEIR NORLING