Nils Vermund Gjerstad

— Jeg er ingen gambler. Det jeg driver med kan best sammenliknes med å jobbe i aksjemarkedet. Det varierer hvor mye jeg tjener per måned. Men på sikt vinner jeg alltid, sier han.

EN TOSETERS CITROËN parkerer mellom to mursteinshvite blokker i Bayswater Road. Klokken nærmer seg fire, og ettermiddagsrushet fra London raser forbi i utfartsåren som ligger like ved. På andre siden av veien ligger Hyde Park, med et slør av tåke rundt de store eiketrærne. En mann i mørk parkas trår ut av Citroën'en. Mens mange avslutter arbeidsdagen, er Espen Erichsen fra Bergen på vei til en ny arbeidsdag. Han hilser fort på meg.

— Vi skal bortover hit, sier han og leder vei til en trappegang som fører ned mot en tung eikedør. TGR's står det med sølvskrift på emblemet ved inngangen.

— Det står for The Great Rose. Klubben er oppkalt etter Erving Rose, som grunnla den i sin tid, forklarer Espen om klubben i Bayswater - en av fem klubber i London hvor det spilles bridge om penger. Men dette er i tillegg den klubben i verden hvor det spilles med de høyeste summene.

ROMMET VI KOMMER INN I er et slags forværelse med tre-fire bord.

En overlight-lampe henger over hvert bord, og kaster dramatiske skygger på spillerne under. Men om settingen har noe gangsteraktig over seg, virker spillerne harmløse og vennlige nok. Enkelte kikker opp fra kortene og hilser kameratslig når bergenseren trår inn i lokalet:

— Hi Espen! How are you doing? De aller, aller fleste er middelaldrende menn. En av dem er legendariske Zia Mahmod fra Pakistan. En mann som er nærmest en levende legende innen bridge. Ikke bare er han rangert som en av verdens beste, men har også vunnet en formue i bridge de tretti årene han holdt på. Dessuten har han skrevet flere populære bøker om kortspillet som i sin tid ble utviklet fra whist. Stemningen rundt bordene er avslappet, og latteren sitter løst, selv om summene det spilles om ville gitt en gjennomsnittlig norsk lønnsmottaker i tilsvarende situasjon puls på tohundreogørten.

— På en god dag kan man vinne to, tre tusen pund, og på en dårlig dag - omtrent det samme, forklarer Espen, som selv regner med at han tjener 30-40.000 pund på bridge i året, en anselig årsinntekt selv i rådyre London.

— Varianten vi spiller er Robber-bridge, forklarer han.

— Det er forskjellig fra turneringsbridge. Robber-bridge har litt andre regler, og man blir enige på forhånd om hvilket beløp man vil satse på et gitt antall omganger.

VI FINNER OSS ET ROM like innenfor, hvor det er rolig og praten fra spillebordene bare kan høres som en behagelig summing. Et stort backgammon-bord dominerer det fint innredete rommet, for i klubben blir det i tillegg til bridge spilt en del backgammon. Riktignok ikke med så mange penger og mest for variasjonen sin del.

— Jeg har spilt kort hele livet, og med penger - ja - siden jeg var syv-åtte år gammel, forklarer Espen.

— Bridge startet jeg ikke med før jeg var i slutten av tenårene. Da fikk jeg til gjengjeld skikkelig kick på det.

— Det var etter jeg hadde vært med på en turnering i Canada i 1997. Der var det en som sa til meg at jeg burde prøve meg som proff. Jeg tenkte at hjemme spiller jeg med penger nesten hver eneste dag, så hvorfor ikke prøve lykken i London?

— Alt jeg hadde skrapt sammen av sparepenger tok jeg med meg og reiste hit. Hundre tusen kroner til sammen.

SATSINGEN har vist seg å være fornuftig. De hundre tusen kronene Espen begynte med i startkapital har han klart å fordoble mangfoldige ganger i de syv årene han har bodd i London.

— I begynnelsen ble jeg nok sett på som en tulling fra Norge som ikke hadde peiling, smiler han.

— Men etter noen måneder skjønte de andre at jeg er en habil spiller. I bridge er det en taktisk fordel å ha en høy anseelse. Hvis man ikke har det, vil ikke makkeren din alltid gå god for dine valg. Har man høy status som bridgespiller, aksepterer makkeren din oftere at du gjør valgene. Og det tjener man jo på.

Grunnet sine ferdigheter med kortene har 32-åringen kunnet kjøpe seg både strøken sportsbil, romslig leilighet i det ettertraktete boligområdet Hammersmith og han reiser regelmessig til eksotiske hjørner av verden. Men det var en stund det ikke så lyst ut for bergenseren.

— Det var en gang på vårparten i 1998. Jeg hadde tapt en del i det siste, og sto bare igjen med ti tusen kroner. Den kvelden måtte jeg vinne, eller pakke tingene mine og reise hjem igjen, smiler Espen og tar en slurk av vannglasset foran seg.

— Heldigvis gikk det bra.

Siden den gang har det stort sett gått en vei for den eminente kortspilleren. For ikke lenge siden ble han fast medlem på det britiske landslaget i bridge.

BERGENSEREN SPILLER «bare» tre dager i uken nå.

— For noen år siden spilte jeg 30 dager i strekk. Jeg ble rett og slett helt utmattet av bridge, sier Espen.

— Rekreasjon er viktig. Jeg trener regelmessig på helsestudio, og spiller både tennis og golf. På den måten får jeg ladet opp batteriene. Det tror jeg også gjør meg til en bedre spiller enn om jeg bare skal spille, sove og spise, sier Espen, som innrømmer at det er lenge siden sist han virkelig har nytt en omgang bridge.

— For meg er bridge jobb.

I løpet av ett år spiller Espen på alle verdens kontinenter, den mest prestisjetunge i fjor var Bermuda Bowl, som er den offisielle verdenscupen i bridge. Den høyest ettertraktete derimot er turneringen i Las Vegas som er i mai hvert år, hvor det ligger en snau million dollar i potten. Men i år har turneringsvirksomheten til Espen blitt begrenset. Grunnen er at han er blitt pappa.

— Datteren vår er bare seks måneder gammel, så hun trenger mest ro og hvile nå. Men allerede til neste år planlegger vi å reise til Australia hele gjengen, smiler småbarnspappaen.

SIN BRITISKE SAMBOER Helen traff Espen på bridgeturnering.

— Vi var makkere, og opplevde å ha en veldig god kjemi sammen. Jeg tror vi begge skjønte at vi kunne passe godt sammen der og da.

Trass i sterke bridgegener fra begge sider ønsker han ikke at datteren skal ta etter med det første.

— Nei, vi ønsker ikke at vår datter skal bli bridgespiller. Vi håper heller at hun vil drive med idrett. Det er langt sunnere for ungdom å drive med idrett og fysisk aktivitet enn å spille kort når de vokser opp. Bridge er dessuten et ganske komplisert spill, og det tar tid å bli god. Jeg tror ikke det er mulig å bli god i bridge før man er over atten år.

Selv begynte ikke Espen med bridge før han var sytten. Det var i militæret jeg fikk smaken på det. Som befal ved Rustad-leiren utenfor Tromsø var det ikke alltid mye å finne på i fritiden, og det ble mye bridge i befalsmessen.

— Jeg kommer nok til å spille bridge når jeg blir gammel, også - og forhåpentligvis loppe noen yngre jyplinger for penger. Jeg får jo ingen pensjonspoeng ved å livnære meg som bridgespiller ...