Det har tatt nær tjue år. Men nå har høyskolelektorene Knut H. Helland og Karl Weydahl ved ingeniørutdanningen på Høgskolen i Bergen grublet frem en ny metode å fremstille etanol på.

Etanol, denne spriten som mange ser som redningen når det gjelder miljøet.

Skjønt, selve prosessen med å lage sprit av treverk, har vært kjent lenge. Hadde det bare ikke vært for at prosessen også har skapt store utslipp av den uønskede sorten.

Inntil nå.

På en miljøvennlig måte klarer Helland og Weydahl å fremstille et miljøvennlig drivstoff – av gammelt rivningstreverk, som i seg selv utgjør et avfallsproblem. Snakk om å slå to fluer i samme smekk.

– Miljø i begge ender, sier Helland, og byr frem lukteprøve på en gjæret sukkersirup.

– Dessuten lukter det fantastisk godt. Sherry, kanskje? Eller portvin?

Gamle byggmaterialer

I en stadig mer energibevisst verden er bioetanol hyppig nevnt når det gjelder miljøvennlig, fornybart drivstoff.

Biodrivstoff forurenser langt mindre enn fossilt drivstoff, som heller ikke er fornybart (med mindre du gidder å vente noen millioner år).

For brukerne er det en ekstra gulrot at bensin iblandet bioetanol vil få avgiftsreduksjon fra 1. januar 2007. At EU i årene fremover vil pålegge medlemslandene stadig økende andel ikke-fossile drivstoffer, har hjulpet på interessen. Etter EU-direktivene er oljeselskapene plutselig mer imøtekommende, forteller forskerne.

– Oljeselskapene har tradisjonelt villet selge olje – til høy pris. Men nå prøver de å posisjonere seg for en fremtid der det ikke er så mye olje, sier Weydahl.

Kollega Helland sitter på kontoret på HIB og grafser rundt oppi en plastbalje.

– Dette er råvarene: tapetrester, huntonittplater, gamle byggematerialer – ting man ikke helt vet hva man skal gjøre med. Slikt rivningsavfall samler man inn 20.000 tonn av årlig – bare i Bergen.

Nær tusen forsøk

– Det er en lettelse, sier Karl Weydahl.

– Man blir jo lei. Det kan være så frustrerende.

Akkurat det skjønner vi. Det tok Weydahl nemlig oppunder tusen forsøk, før han endelig kom frem til løsningen. Nær tusen forsøk, der han hver gang har vært sikker på at akkurat den gangen skulle det endelig gå bra.

Og så, skuffelse.

Og på'an igjen.

– Det nytter jo ikke å gi opp, sier Weydahl og retter på de tunge brillene.

– Men nå er det en lettelse.

– Blir det vanlig å ha etanol i bensinen, vil det redusere vårt overforbruk, og forlenge de ressursene vi har, sier Weydahl.

HIB-spriten kan både brukes til E85 (som er vanlig i Sverige) og til etanol-innblanding i bensinen (som i Danmark).

– Med ti prosent etanolblanding i norsk bensin, ville det redusert CO2-utslippet med 250.000 tonn årlig, sier Helland.

Som ikke er redd for å påstå at oppfinnelsen er internasjonalt oppsiktsvekkende.

Store ambisjoner

Dypt nede i kjelleren på HIB-bygget i Lars Hilles gate står et knippe Professor Balthazar-maskiner klar til innsats.

– Dette er jo kjent teknologi for enkelte, smiler Knut Helland, og peker på noe som ganske enkelt er et hjemmebrentapparat. Etanolen må nemlig destilleres flere ganger før den kan puttes på biltanken.

Til sammen utgjør de fem-seks apparaturene en minimodell av en komplett bioetanol-fabrikk. Anlegget, som studenter ved skolen har vært med å bygge, kan putre ut beskjedne én liter i timen.

– Et lite industrianlegg vil være 2000 ganger større enn dette. Men først skal det bygges et pilotanlegg i Rådalen, som vil produsere 300 liter sprit om dagen. Dette for å teste ut teknologien, så vi er bom sikker på at alt virker når vi leverer industrianlegg, sier Helland.

Ingen skal påstå at HIB-forskerne ikke har ambisjoner. Planen er å lisensiere teknologien, og det er ikke småtterier duoen ser for seg. De har alliert seg med et tysk selskap som bygger etanolanlegg.

– Til minste type industrianlegg trenger vi 50.000 tonn råstoff årlig, da vil vi produsere 12-13 millioner liter sprit, sier Helland.

Ridder-Nielsen, Kristian
Ridder-Nielsen, Kristian