Vintervinden er vår medspiller.

— Rose? spør gateselgeren.

På Torgallmenningen. På Bryggen. På Torget.

— Rose? spør han igjen eller kanskje var det hun denne gangen, kvinnen under skautet, fine roser, very nice, hun kommer så nær at tomheten i blikket blir tydelig, stirrer jeg litt lenger vil den skifte plass med et glimt av håp om en rose mindre i bøtten, en rose mer til meg.

Jeg har lært.

Best ikke å stirre.

Takk Gud for vinden.

Puffet i ryggen gjør det lettere å dukke inn i hetten, mumle flaut nei. Skal ikke ha roser, tornene stikker allerede innvendig, jeg vil bare hjem og i seng, nobody knows the trouble I have seen, byen brøler i primalskrik fra folk på jakt etter helgemoro, ukjent spenning bak gatehjørnet et sted, har vært der, skal hjem nå, har stilt frekvensen på blues.

- There is a house in New Orleans they call The Rising Sun. It's been the ruin of many a poor boy. And God, I know I´m one.

GITARISTENS klangfulle stemme smelter i siden, hypnotiserer beina til å gå nærmere, mens roseselgeren trasker videre og etterlater skuffelse og et stikk av skam.

Følelsen tulles inn i folkrock og blues, i ly av en sprukken granittsøyle der myntene klirrer i gitarkassen, mens Per uforstyrrelig sprer etterlengtet ro. Han sier ikke stort, ord er overflødig, dem sørger andre for.

Skrålende gjenger på vei til fest. Middelaldrende par med stive fjes. Mykner opp et sekund, her, foran Per, dusjer sjelen i sorgmunter musikk.

My mother was a taylor. Sewed my new blue jeans. My father was a gamblin` man, down in New Orleans.

- DET JEG LIKER spiller jeg ikke her. Jeg liker best klassisk musikk. Det vil ikke folk høre.

— Hva vil de høre da?

— Kjente ting.

Han bare begynte en dag. Per husker ikke hvorfor. 15 år med gaten som levebrød. Varmedress, ulltrøye og forsterker. God gitar. Gamle slagere. Muntert for de skrålende. Sødmefylt for romantikerne. Kjærestene Gunnhild Nyhammer og Anders Sagenes stopper. Lysende glade.

— Jeg merker når folk lytter.

— Hender det du får inspirasjon?

— Av og til så.

Mer sier ikke Per. Han bare synger. Napper ut torner innvendig.

And the only thing a gambler needs is a suitcase and a trunk. And the only time he'll be satisfied is when he's all a-drunk.

EN STOLPE bortenfor nyter skopusseren Ivanov Peter godt av vennligstemte på vei bort fra Per. Bulgareren Ivanov snakker verken engelsk eller norsk.

— Jeg har reist mye og truffet mange gateselgere ellers i Europa. Man betaler det man vil. Jeg gir gjerne en 50-lapp, forteller kunde Christer Gjerstad (22) som synes det er gjevt med et mer mangfoldig gatebilde.

Hva Ivanov mener er uvisst. Han pusser, nikker og tier. Bærer over med fulle kvinnfolk som overfaller krakken hans.

Situasjonen er roligere hos Dani på Torget. Soldat Jonny Larsen (19) i Luftforsvaret tilbyr skopussertips. Damestrømper for blankheten.

— Jeg har pussesakene i lommen, viser Jonny.

— Hvorfor går du her da?

— Jeg må strekke laken og pusse sko og oppføre meg veldig fint. Det er greit å slippe litt unna. Eneste problem er at han har smeltet skopuss som lukker porene i skinnet. Jeg må gå over med Kiwi, men slipper i alle fall storpussen, flirer Jonny.

Dani pusser og tier. Intervju? No, no! Snakker ikke norsk påstår han. Øynene sier noe annet.

Oh mother, tell your children not to do what I have done. Spend your lives in sin and misery in that house of The Rising Sun.

DERFOR VENDER vi tilbake til Dani. Rumeneren er vår man når uken slår over i weekendblues. Skopusser og roseselger. Smilerynker og varme håndslag.

— Hvorfor meg? ler Dani.

På norsk. Helg etter helg. Stadig taus.

— Fordi jeg er sikker på at du selger flere roser enn noen andre her. Stemmer ikke det?

— Neeei..., nøler svaret.

— Er du sikker på det?

— Ok, jeg selger mest. Vet ikke hvorfor.

Vet ikke at han er den eneste som smiler. Den eneste med glød i øynene. Dani setter en annen til herre over hvor mange roser som skal forlate bøtten i kveld.

— Bare Gud bestemmer, sier Dani.

Det bør bli mange. De er tre. Danis døtre. To, seks og åtte år gamle. De bor hos sine besteforeldre i Romania. Går på skole for rose- og skopusserpenger tjent av foreldrene i Bergen.

— Romania er ikke som her. Gode skoler koster mange penger. Jeg savner dem, men reiser tilbake av og til.

I've got one foot on the platform, the other foot´s on the train. I'm going back to New Orleans to wear that ball and chain.

ROMANIA MÅ VENTE . Natten sluker Dani, blues blir hverdagsfanfarer. Trompeten sender såre signalrop gjennom kald luft fra sin post på søppelspannet i Strandgaten. Mikhail Tyumentsev (63) har opplevd verre. Han stopper ikke å spille før gradestokken kryper under minus 22. For en 63-årig musiker fra St. Petersburg er Bergen barnemat.

— Folk blir forundret over det. Men hvis man trenger penger, spiller ikke kulden noen rolle, sier Mikhail før han opplyser:

— Jeg spiller opp ned.

— Mener du at du spiller stykkene baklengs? lurer fotograf Wang.

— Nei. Opp ned. På hodet. Jeg har vært i Guinness rekordbok. It's my business. I want to play upside down.

Men ikke nå. Vi kan få høre mye annet, lover trompetisten. Russiske sanger. Norske. Franske. Engelske. Italienske. Men vi vil se ham spille opp ned. Tror ikke på hodespillingen før Mikhail kaster vinterjakken, bretter ut teppet og hiver beina oppover trestammen, mens ektefellen Nathalie følger bekymret med. Den tidligere orkestermusikeren har spilt siden han var åtte. Det høres.

— Norwegian people are very kind. They want me to play «My way», «Strangers in the night», «Kalinka». You know? smiler Mikhail andpusten og tørker svette av et infarktrødt ansikt.

Han får et beskjemmet nikk til svar. Vintervinden er vår medspiller. Rødmen falmer fort. Mikhail har reist nå. Men spør om rosen. Du skal få ja.

TROMPETISTEN: Russiske Mikhail Tyumentsev (63) turnerer Europas gater med trompeten for å spe på pensjonen. - Det er ikke lett å spille opp ned lenger. Jeg merker alderen.
FOTO: KNUT EGIL WANG