KJERSTI MOKLEIV

— Det viktigste med en gitar er at den har sjel, sier Thomas Lønnheim.

For bare noen uker siden mottok han og de andre guttene fra Ralph Myerz And The Jack Herren Band Alarmprisen for andre år på rad.

27-åringen er for tiden bosatt i Oslo, men besøker gjerne foreldrene på Askøy når han er i hjembyen. På toppen av en høyde på Ask, på noe som opprinnelig var en hyttetomt, ligger to koselige hus og en garasje. Her finner vi gitarverkstedet.

— Ja, det er vel en slags terapi, sier han.

— Jeg kommer gjerne ut hit på ettermiddagen, spiser middag og prater litt med foreldrene mine. Når jeg stikker ned i verkstedet blir jeg som oftest værende til neste morgen, sier han.

Thomas begynte å spille trommer som seksåring, og fikk sin første gitar da han var 11. — Jeg sov med den gitaren i sengen i ukevis, mimrer han.

Han husker godt den første spillejobben han hadde. Han var 13 og spilte gitar med farens danseband i et ungdomshus på Dale.

— Jeg ville nok ikke brukt så mye tid og penger på dette hvis jeg ikke hadde hatt foreldre som støtter meg og forstår hva jeg driver med, sier han ettertenksomt.

Kjedelig på sløyden

I 1992 gikk Thomas i 8. klasse på Ravnanger Ungdomsskole.

— Jeg syntes det var utrolig kjedelig med sløyd, vi fikk bare lov til å lage ubrukelige ting.

En snill lærer lot Thomas få lov til å bygge en gitar i stedet.

— Jeg hadde ikke penger til å kjøpe alle gitarene jeg ønsket meg. Derfor tenkte jeg at jeg kunne lage dem selv, sier han.

— Først prøvde jeg å lage gitarkroppen ved å lime klosser sammen. Det viste seg fort å være en dårlig idé, det ble altfor mye lim og kliss, og hele greien knakk.

Thomas forteller om en oppvekst der de fleste var opptatt av korps, fotball og friidrett.

— Ingen av disse tingene interesserte meg. Derfor ble ekstra mye tid tilbrakt i verkstedet.

Han blir engasjert. På en benk ligger en stabel med gitarkropper, både nyfødte og noen som har fått halsene sine amputert.

— Denne har for eksempel vært både gul og lilla, nå er den hvit. Det er den første jeg laget, derfor er det et slags testeksemplar, fortsetter han.

— Jeg har alltid likt å bruke hendene mine. Bygge ting. Når jeg er på turné kjøper jeg meg ofte en Legofigur å bygge på. Det har blitt en del Lego, humrer han.

Er det ikke det ene...

— Hun låner den vel heller på ubestemt tid, sier Thomas og peker på den røde Telecasteren som til daglig oppbevares av Christine Sandtorv i Ephemera.

Det har seg nemlig sånn at Thomas beholder de fleste gitarene selv. Kun en av de fjorten han så langt har laget har han klart å ta farvel med. Den solgte han til en kompis på Askøy.

— De første fem-seks var ikke feilfrie, så de ville jeg ikke selge til noen. De jeg har laget etter det klarer jeg heller ikke å kvitte meg med, det er jo så god lyd i dem, legger han til, litt forlegent.

— Du skal heller ikke se bort fra at det er samleren i meg som kommer frem. Har jeg fire av noe, så samler jeg, ler han.

Dermed har fire plater blitt til 5000, et knippe Legofigurer har blitt til et helt rom med Lego, og en garasje er blitt fylt med gitarer. De fleste er kopier av klassikerne Fender og Gibson.

— «Bootleg-utgaver», om du vil. Likevel hadde det vært en hån mot produsentene å skrive «Thomas» på dem.

På sikt ser han gjerne for seg at han vil kunne ta imot gitarbestillinger.

— Men for øyeblikket har jeg for knapt med tid, sier han.

En nerd står fem

Ifølge Thomas kan et stykke fremtidig gitar ikke være for hardt og ikke for mykt. I tillegg må det være passelig mye fuktighet igjen i treverket.

— Ekte gitarnerder kan bruke dagevis på å dunke i et trestykke for å høre om klangen er riktig, sier han.

Thomas blir ivrigere og ivrigere. Til kjærestens store forbløffelse kan han stirre på et bilde av en spesifikk gitar i timevis for å memorere alle detaljene.

— Jeg innser vel at jeg er en skikkelig nerd, jeg også.

Selv om han har lest mye om gitarbygging, er det meste selvlært. Thomas er perfeksjonist, gitarene må se ekte ut.

— Jeg hadde selv tatt flere av disse for ekte vare. Med originale deler og riktige fargekoder er det vanskelig å se forskjellen, selv for et trent øye, sier han.

— Samtidig går det mer og mer opp for meg hva dette dreier seg om - det er realiseringen av en gammel drøm - snart har jeg alle gitarene jeg noen gang har ønsket meg, smiler han.

DEN ALLER FØRSTE: - Denne selger jeg aldri!
HÅNDVERKEREN: Thomas har alltid vært glad i å bygge ting med hendene.
HALS PÅ HALS: Gitarverkstedet til Thomas ligger i foreldrenes garasje. - Vi har ryddet for anledningen, sier han.
KJØPER ELEKTRONIKKEN: - Denne delen er den eneste jeg ikke lager selv. Jeg passer på å kjøpe meg med deler i utlandet, i Norge blir det fryktelig dyrt, sier Thomas.<br/>Foto: FRED IVAR UTSI KLEMETSEN