— Hei. Jeg sto utenfor det gamle BT-huset i Nygårdsgaten og ventet i ti minutter.

En høy, lyslugget mann står foran oss i resepsjonen i det nå åtte år gamle BT-huset i Krinkelkroken.

— Det er mye man ikke får med seg når man sitter inne hele tiden, sier han smilende og strekker ut hånden for å hilse. Kroppen er rak og velbygd, men hendene vitner om et hardt levd liv. I sommer fikk han sin 19. dom. Vinningsforbrytelser, narkotika - det vanlige.

— Jeg har sittet inne i til sammen ti år, forteller han.

Den store fengselsskjelven

Han er ute igjen nå, men sikker på at politiets terskel er lavere for å taue inn såkalte gjengangere. Sånne som ham. Fyllearresten har han allerede besøkt et par ganger siden han slapp ut av fengselet.

— For ingenting. Hvis du ringer og sier at jeg har skreket til deg, ryker jeg rett inn.

Han husker ennå første gang han ble plassert i Bergen fengsel.

— Det var en ekkel følelse. Jeg skalv og ble utrolig nervøs. Så møtte jeg en kamerat som sa at han også hadde det sånn. Den følelsen går ikke vekk, uansett hvor mange ganger du har sittet inne. Det tar tre-fire uker å venne seg til det. Helt jævlige uker. Du må omstille deg. Det må du når du løslates igjen også.

— Hvordan da?

— Du slipper å tenke i fengsel. Alt går av seg selv.

— Hva er verst med å slippe ut?

— At du tråkker rett ut i den samme dritten hver gang. Selv om du prøver å tråkke utenom. Bergen er bare en landsby. Det er ikke lett å komme utenom.

En skole i kriminalitet

Noen historier er klassiske. 33-åringens historie er en av dem. Han har vært innom ni barneskoler gjennom oppveksten, vært på utredning for ADHD, fått diagnosen, men ikke behandlingen.

— De ville gi meg Ritalin for ADHD-en, men min mor ville ikke at jeg skulle få det. Hun var redd jeg skulle bli narkoman...

Latteren i øynene er der igjen et øyeblikk.

— Og så hadde jeg dysleksi, og ble sint når jeg ikke fikk ting til. De rundt meg trodde jo bare det var noe galt med meg.

33-åringen dunker pekefingeren lett mot hodet sitt.

— Lillebroren min har samme greien, men han får jo en helt annen oppfølging. Jeg ble bare sendt til en ny skole og en ny skole.

I sjetteklasse endte han opp på Årstad skole, men fikk beskjed om at de var redde han skulle bli kriminell dersom han ble der. Han var jo så ung.

— Så de sendte meg til Rostad Ungdomshjem i Trondheim. Det var skolen sin det - i kriminalitet. Etter det oppholdet kjenner jeg alle kjeltringer i hver eneste by.

- Ryker bare rett inn igjen

Bergenseren har vært innom det meste. Han begynte å sniffe, fortsatte med hasj, alkohol, amfetamin, piller og heroin. Nok en klassiker.

I dag har han hentet Subutex, vært innom sosialkontoret, samt vært hos legen og avlagt «pisseprøve». Det er gått et par-tre uker siden han slapp ut av fengselet nå. Men han har fremdeles ikke noe sted å bo.

Sosialkontoret har tilbudt ham plass på Frelsesarmeens hospits i Bakkegaten, men han vil ikke dit. Nå sitter han utenfor og kikker ned mot inngangen, hvor Frelsesarmeens flagg vaier.

— Hva er galt med dette, da?

— Hva som er galt med dette i forhold til en fet leilighet? Spør du meg om det?

Det var nemlig det han hadde før han røyk inn sist. En fet leilighet, en streit kjæreste og utsikter til å få seg en ordentlig jobb. Og Subutex-en virket. Heroinsuget var vekk. Han skulle ordne opp i livet sitt nå.

Men så gikk det galt. Han røyk inn i fengsel igjen, for noe han selv mener var en misforståelse.

— Det er jo ingen vits i å prøve. Jeg ryker bare rett inn igjen. Sist fikk jeg fire uker med brev- og besøksforbud. For å ha tatt en trøsykkel. Det hadde aldri skjedd hvis jeg ikke var gjenganger.

Flytter inn likevel

— Er du nå fast bestemt på å holde deg utenfor fengselet?

— En tid etter at du kommer ut har du ennå frykten for å havne inne igjen. Men du glemmer den etter en stund.

Han synes det er vanskeligere å motivere seg for et streit liv denne gangen.

— Kjæresten da?

— Tror du jeg vil at hun skal se meg i denne tilstanden? Jeg ligger lavt.

— Har du troen på at du vil klare å komme deg ut av den onde sirkelen?

— Jeg har egentlig troen...

Han blir stille.

— ... men jeg vet ikke. Jeg har ikke vært så langt nede som dette noen gang.

Han kikker mot Frelsesarmeens hospits i Bakkegaten. På sosialen har han fått beskjed om at det ikke lar seg gjøre å finne leilighet til ham.

33-åringen bestemmer seg for å gå inn og sjekke forholdene i Bakkegaten. Han kommer ut igjen, litt lettere til sinns.

— Det var ikke så ille som jeg trodde. Jeg kan jo komme og gå som jeg vil.

— Så du flytter inn her?

— Jeg har jo ikke noe valg.

Så treffer han en kjenning som kommer ut av hospitset.

— Du, jeg flytter inn her, jeg også.

33-åringens 19 dommer

1. feb. 1993: 6 måneder.

27. sep. 1993: 30 dager

15. des. 1994: 30 dager

1. febr. 1995: 7 måneder

8. sep. 1995: 7 måneder

17. des. 1996: 6 måneder

17. april 1998: 11 måneder

16. febr. 1999: 8 måneder

2. mars 2000: Samfunnstraff

26. mars 2001: 8 måneder

1. juni 2001: 36 dager

11. des. 2002: 1 år og 2 måneder

17. okt. 2003: 8 måneder

1. juli 2004: 120 dager

10. jan. 2005: 8 måneder

1. febr. 2006: 10 måneder

15. mars 2007: 120 dager

11. des. 2007: 8 måneder

15. aug. 2008: 90 dager

ØNSKER SEG UT: Til tross for at den siste runden i fengsel tok fra ham all motivasjon, håper bergenseren å komme seg ut av den onde sirkelen. - Subutexen virker. Jeg har ikke heroinsuget lenger, sier han.
Bjørn Erik Larsen