— I mine øyne kunne hun aldri gjøre noe slikt. Bedre enn de fleste visste hun hvor vondt det er for de etterlatte.

— Snakket dere om temaet?

— Ja, noen ganger. Jeg husker hun sa at det verste man kunne gjøre var ikke å etterlate et brev. Uvissheten var smertefull for dem som satt igjen.

— Skrev hun avskjedsbrev?

— Nei. Hun gjorde ikke det. For meg viser dette at det ikke var mamma som gikk ut i skogen den dagen. Hun var ikke lenger seg selv, sier Ulrik Bø Bersvendsen (20).

LILLE JULAFTEN mottok Bergens Tidende, NRK og TV 2 en e-post fra politiet:

«Hordaland politidistrikt etterlyser den 49 år gamle Gertie Bø som har vært savnet fra sitt hjemsted i Ulsberglia på Flaktveit siden klokken 1500 mandag 22. desember. Det er igangsatt leteaksjon etter henne.»

— Vi ba dem innstendig om å lete i åsen bak huset. Det var en ekkel følelse jeg hadde, at hun ikke hadde gått særlig langt, forteller storesøster Wenche Bø Lunde.

Den nærmeste familie var samlet lille julaften. De kunne ikke gjøre annet enn å vente. Klokken 1500 fikk de beskjed om at letemannskapene hadde funnet Gertie i den ulendte skogen bak hjemmet. En time senere kom politiet med dødsbudskapet.

— Det var ubeskrivelig vondt. I en slik situasjon bebreider man seg selv.

— På hvilken måte?

— Jeg tenkte at jeg hadde vært feig, ikke snakket nok med henne om problemene. Man tenker alltid slik. Hadde jeg bare gjort slik eller slik, så ville hun kanskje vært i live, sier sønnen Ulrik.

OVER 500 NORDMENN tar hvert år sitt eget liv. Statens Helsetilsyn utarbeidet for tre år siden en nasjonal handlingsplan mot selvmord. I den forbindelse utviklet man opplæringsprogrammer for yrkesgrupper som ofte kommer i kontakt med mennesker i krise.

Gertie Bø var en av få personer i Hordaland med kompetanse til å lede kurset «Førstehjelp ved selvmordsfare». Hun underviste en rekke lærere, sykepleiere, barnevernspedagoger, politibetjenter og brannmenn. Det siste kurset holdt hun få måneder før hun døde.

— Kurset ble godt mottatt. Mamma var stolt over tilbakemeldingene hun fikk, sier Ulrik.

Kursdeltakerne lærte blant annet å gjøre enkle risikovurderinger, fange opp mennesker i selvmordsfare, og hjelpe dem å snakke om problemene.

— Da familien var på sykehuset for å se Gertie, traff jeg en kjenning som er sykepleier. Jeg fortalte henne hvorfor vi var der, men hun ville ikke tro meg. Hun hadde nemlig deltatt på kurset, forteller Wenche Bø Lunde.

— Jeg forstår at det virker paradoksalt, sier Ulrik.

— Det må ha blitt så mørkt at hun ikke kunne benytte seg av kunnskapen sin.

GERTIE BØ var utdannet psykiatrisk sykepleier og arbeidet ved psykiatrisk poliklinikk på Nordnes. Tidligere jobbet hun ved Sandviken sykehus, i ti år var hun avdelingsleder ved akuttposten

— Hennes misjon var å hjelpe de mennesker som ser minst lys av oss alle, sier Wenche.

Gertie blir beskrevet som svært pliktoppfyllende og ansvarsbevisst. Arbeidet var meget viktig for henne.

— Hun stilte større krav til seg selv enn folk rundt seg. For henne var to ting viktigere enn alt annet: Familien og pasientene.

For to år siden fikk Gertie høyt stoffskifte. Familien mener sykdommen var et resultat av langvarig arbeidspress på jobben. Hverdagen i psykiatrien var preget av stress og mas.

— Hun ble svært dårlig, kiloene raste av henne, og hun fikk problemer med å sove, sier Wenche.

Som følge av det høye stoffskiftet slet Gertie med hjertebank, tretthet, uro, hukommelses- og konsentrasjonsproblemer. Det ble stadig tyngre for henne å fungere i en svært krevende stilling. Arbeidet ble en større og større belastning.

I november fikk hun strålebehandling, noe som førte til at stoffskiftet kom enda mer i ulage. Fjorten dager før hun døde ble hun delvis sykemeldt. Likevel gikk Gertie på jobb. Hun følte hun lå etter i arbeidet, og ville ta igjen det tapte. Hun var bare borte én eneste dag - den dagen hun var hos legen. Pasienter måtte følges opp, journaler skulle skrives, på tross av helseproblemene.

— Jeg traff henne dagen før hun forsvant. «Jeg er blitt et problem», sa hun. I ettertid har jeg tenkt mye på det utsagnet. Gertie var en målbevisst kvinne. Hun var opptatt av å eliminere problemer, denne gangen var det henne selv, sier Wenche.

ÅSANE NYE KIRKE var fullsatt under bisettelsen fredag 2. januar. De tragiske omstendighetene rundt dødsfallet ble ikke forsøkt holdt skjult for de 250 fremmøtte.

«Utilstrekkeligheten stjal søvnen fra henne, og senere, henne fra oss», het det i Ulriks minneord som presten leste opp.

Gerties etterlatte har vist en kompromissløs åpenhet rundt dødsårsaken. Nyttårsaften trykket Bergens Tidende minneordene Wenche hadde skrevet.

«Selvmord», skrev hun - et ord de fleste utelater i omtale av døde personer.

— Presten fortalte oss at mange pårørende ønsker å la dødsårsaken forbli en familiehemmelighet. Enkelte skriver til og med i dødsannonsen at de i stedet for blomster ønsker en gave til Foreningen for hjerte- og lungesyke, sier Ulrik.

— Hvorfor velger dere åpenheten?

— Gertie ville valgt det. Hun sto for åpenhet, og mente det gjorde vondt verre å holde slikt skjult. Etterlatte tvinges til å gjenta den samme løgnen i årevis. Ved å vise åpenhet, slipper man spekulasjonene, sier Wenche.

— Dessuten er det fortsatt mange fordommer knyttet til selvmord. Jeg tror samfunnet har godt av mer kunnskap og debatt om temaet. Da må vi som opplever tragedien, våge å stå frem, mener Ulrik.

Han forteller at familien har fått mye støtte og omtanke etter dødsfallet. Gamle bekjente av moren har tatt kontakt etter å ha lest om selvmordet i avisen.

— Jeg har mottatt takkekort fra vilt fremmede. Folk setter tydeligvis pris på at vi har vært åpne, sier Wenche.

TRE BARN på 20, 18 og 13 år har mistet sin mor. En enkemann sørger over tapet av sitt livs kjærlighet. Fem søsken må klare seg uten den yngste i flokken.

— Vi savner henne hemningsløst. Det er forferdelig vondt, men jeg klarer ikke fordømme handlingen. Mange sier at selvmord er egoistisk. Jeg tenker ikke slik. Vi tror hennes død skyldes at helsen ikke kunne bære belastningene. De siste månedene følte hun seg stadig mer ubrukelig. Det fikk fatale konsekvenser, sier Ulrik.

— Jeg unner henne freden hun har fått nå. Men hun skulle jo fått den i live.

DET SISTE TABU: Jobben til Gertie Bø var å hjelpe mennesker i selvmordskrise. To dager før jul tok hun sitt eget liv. - Selvmord er et av de siste tabuene i vårt samfunn. Mer åpenhet rundt temaet vil gjøre livet lettere for etterlatte, sier Gerties sønn Ulrik Bø Bersvendsen og søster Wenche Bø Lunde. <br/>Foto: VEGARD VALDE
SAVNET: Gertie Bø (49).<br/> Foto: PRIVAT