Helt fra vi blir født, får vi høre at vi ligner på enten far eller mor, eller hvor stor likhet det er mellom søsken. Jakten på å bekrefte familielikhet har med identitet å gjøre. Det er ikke rart, for noe av det viktigste for et barn er å ha noen som bryr seg og passer på under livsseilasen. Men fordi det er så mye diskusjon i familier om likheter, får noen en uggen følelse av uvisshet om man har samme far eller hører til i familien. De fleste av oss har imidlertid en far og mor som ikke kan bortforklares verken med sidesprang eller assistert befruktning. Og en ting er sikkert: Eplet faller langt fra stammen siden vi alle er en miks av fire slektsgrener.

Mirakel at det går bra

Sex, eller kjønnet formering som vi sier på fagspråket, er en av naturens måter å lage forskjeller på, og selv enkle bakterier har en form for sexliv. Biologisk sett er formeringen svært komplisert — det er nærmest et mirakel at det går bra. Men det er viktig at det skapes forskjeller hele tiden, for det er det store mangfoldet som sikrer artenes overlevelse på lang sikt. Hvis det ikke var viktig, ville de kompliserte prosessene blitt borte under evolusjonen.

Vi begynner med den viktigste hendelsen i våre foreldres sexliv: Da én av vår fars sædceller i skarp konkurranse med millioner av andre sædceller etter en strabasiøs svømmetur vant kappløpet og befruktet mors eggcelle, som kom seilende ned gjennom egglederen. Pang! Fars sædcelle tok med seg 23 kromosomer inn i mors eggcelle, som også hadde 23 kromosomer. Slik endte våre celler med 46 kromosomer. Vi fikk arvepakker fra to forskjellige mennesker, men hvert egg og hver sædcelle inneholder en tilfeldig kombinasjon av mors og fars gener.

1,5 meter lange tråder

Etter befruktningen skal cellene dele seg, og det er fascinerende at de 46 lange og supertynne DNA-trådene på til sammen 1,5 meter greier å pakke seg sammen inni en cellekjerne som ikke er større enn en milliontedels meter - uten at trådene ryker og det komplette kaos oppstår.

Hva skjer så videre når vi selv får barn?

Vi må bli kvitt noen av kromosomene våre, ellers hadde barna våre fått en dobling til 92 stykk. Prosessen kalles reduksjonsdeling, meiose, og det er grunnen til at alle forskjellene mellom oss oppstår. Kromosomene legger seg pent parvis og så tett inntil hverandre at biter av trådene kan bytte plass og skjøtes sammen helt nøyaktig. Slik får vi en blanding av de to kromosomene.

En herlig røre

Overkrysningene skjer litt tilfeldig. Genene ligger ikke som perler på en snor på kromosomene våre. Gener er oppskrifter på proteiner, som bygger opp kroppen vår og skaper den kroppen vi har. Noen steder er mange gener klumpet sammen i et lite område, andre steder er det lange områder uten gener eller bare noen gener her og der. Ligger gener tett sammen, er det sannsynlig at flere gener fra samme kromosom nedarves sammen. Lange avstander betyr større sannsynlighet for overkrysning og blanding.

Det innebærer at vi i snitt får rundt 1000 overkrysningspunkter når egg- eller sædceller lages. Men det er også noen områder der det skjer flere overkrysninger enn avstanden skulle tilsi, på fagspråket kalt rekombinasjons-hot-spot. Med andre ord: Antallet mulige kombinasjoner er uendelige. Slik blandes genvarianter fra far og mor i en herlig røre. De nye kromosomene har verden aldri sett før, de er unike. Hvem vi blir, er virkelig livets genetiske lotteri, og alle loddene er mors og fars gener.

10 forandringer pr. generasjon

Det som gjør genetikken så spennende, er blandingen mellom systematikk og tilfeldigheter. Siden menneskets arvemasse ble kartlagt for 13 år siden, har vi fått fantastisk mye ny kunnskap om hvordan kromosomene våre er bygget opp. Det er ikke mer enn cirka 1,5 prosent av alt arvematerialet som koder for gener. Og vi regner med at det skjer minst 10 mutasjoner, det vil si spontane forandringer i selve genene mellom generasjonene.

Så hva gjør resten av genene?

Hele 80 prosent av arvematerialet ser ut til å styre hvilke gener som skal være aktive - når og hvor i kroppen. Når vi vet at hundrevis av celletyper i kroppen har det samme arvematerialet, er en velfungerende kropp rett og slett et resultat av en meget imponerende regulering av disse genene. Tenk deg alt som skjer fra fosterutviklingen der organer dannes, til samspillet mellom våre sanser, hjerneaktivitet og evne til å styre våre muskler etter at vi er født. Og samtidig skal celler repareres og kroppen holdes ved like.

Ingen familieskjebne

Selv små forandringer i arvestoffet kan ha stor betydning for oss, uten at vi registrerer eller forstår betydningen av dem. Jo mer kunnskap vi får om genene våre, jo mer komplisert er det blitt. Og det er ikke bare snakk om variasjoner i DNA-tråden, men også om alle miljøfaktorene som er typiske for en familie. Vi arver både vaner og uvaner som vi har en tendens til å ta med oss gjennom livet.

Ta derfor en god titt på familien din. Om du så river deg i håret, husk at du er en av dem, men at du er unik og kan gå dine egne veier.

Du sitter ikke fast i en familieskjebne.