GATEKUNST kan treffe spikeren på hodet. En skjev kommentar til hvordan vi lever livene våre. Skjønnhet der du minst forventer det. Likegyldighet er et fremmedord.

– Personlig synes jeg det blir for enkelt til å kalle det kunst, sier Sjur Nedreaas, innehaver av samtidskunstgalleriet s.e.

Nedreaas påpeker at gatekunsten har verdi, som et fenomen i tiden. Men å investere dyrt i gatekunst ville han ikke gjøre. Nedreaas synes prisene noen av disse verkene går for er helt vanvittige.

– Mye av det er godt utført og fantastisk fine ting. Jeg kan godt like å se det i byrommet, men det finnes mer interessante ting å investere i, sier Nedreaas.

Det er det ikke alle som er enig i.

Den ukjente bergenseren Dolk solgte for tohundretusen på noen få timer i juni i år. Bergensfirmaet Hand Made Posters forhandler lovlige versjoner av gatekunstnerne Dolk, Pøbel, M-City fra Polen og Sixten fra Sverige. Det var Dolks maleri «The Last Madonna» som fløy ut, for 40.000 kroner stykk, fra Hand Made Posters i juni.

Den britiske stensilkunstneren Banksy har solgt for millioner på det velrenommerte auksjonshuset Sotheby's.

Men når ble det kunst å spraye maling på en vegg?

EN MASTER i kunsthistorie om Dolk. Gjør det ham til en kunstner? Og vil han egentlig være kunstner?

Linda Myklebust, som har skrevet masteren, tror Dolk vil bli stor. Større enn Banksy. Og han vil selge.

– Han kommer nok ikke til å slutte å sette opp ting på gaten, selv om han tjener penger på salg. Dolk bruker mye tid på å sette opp stensilene sine. Det er viktig for ham, sier Myklebust.

Gatekunsten lever sitt eget liv på internett. En stensil i et smug i Lisboa eller Berlin blir fotografert av noen og havner på nettet, i en slags virtuell galleriguide.

– Verkene blir brukt, idet folk tar bilder av gatekunsten, legger bildene ut på internett og får kommentarer fra andre. Du kan nesten si at brukerne skaper et nytt verk, sier Myklebust.

Hun beskriver gatekunst som en åpen kunstform, som folk tar til seg på en annen måte enn tradisjonell kunst i gallerier.

Men om kunstformen er åpen, er kunstnerne stort sett stumme som østers.

– I begynnelsen hang jeg meg veldig opp i at jeg ikke fikk tak i Dolk. At han ikke ville snakke med meg. Jeg hadde ingen andre alternativ enn å rette all oppmerksomhet mot verkene hans.

Og verkene taler for seg selv, fant Myklebust ut. Hun bestemte seg for å dedikere masteroppgaven sin til Dolk etter å ha sett hans stensiler i Bergens gater.

Etter hvert som tiden gikk og masteroppgaven vokste, fikk Myklebust tak i Dolk. Via e-post, vel å merke. Hun vet fremdeles ikke hvem han er. Men en anelse har hun.

– Bergen er ikke så stor, smiler Myklebust.

FØR DOLK VAR DET Banksy. Før Banksy var det Blek le Rat.

Den enorme oppmerksomheten Banksy har fått i media de siste årene, antyder at det var han som pløyde mark for stensilkunstnerne. Robert eller Robin Banks, som britisk presse hevder er hans virkelige navn, er blitt en superkjendis uten ansikt. Men stensilkunstens far heter Blek le Rat.

Vel, egentlig heter han Xavier Prou, og ble født inn i et borgerlig hjem i Paris i 1952. Tidlig på åttitallet la han ut i gatene, væpnet med stensiler, sprayboks og et ønske om å si noe.

– Hver gang jeg tror jeg har laget noe originalt, finner jeg ut at Blek le Rat har gjort det samme. Bare tyve år tidligere, sier Banksy i sin uoffisielle biografi som kommer ut i sommer.

Og Blek la Rat har ikke lagt ned sprayboksen, ennå han godt og vel har passert de femti. Hans budskap er ofte politiske, men med humor. En sjargong Banksy har adoptert.

SIDEN HAN BLE FERSKET av politiet i 1991, har Blek le Rat spilt med åpne kort. Han har aldri møtt Banksy, men sier til The Sunday Times at den beste plassen å lete etter ham, er foran verkene hans.

– Ingen gatekunstnere kan motstå fristelsen å komme tilbake å beundre verket sitt, sier Blek le Rat.

Heller ikke Dolk.

– Jeg har sett barn og gamle folk le av stensilene mine. Det er verdt hvert eneste kutt, sa Dolk til nettstedet graffiti.no i 2004.

Siden intervjuet med graffiti.no har Dolk gradvis stilnet, mens støyen rundt ham har økt. Et intervju med Studvest våren 2005, kan se ut til å være det siste avisintervjuet Dolk gjorde. De har sluttet å svare på henvendelser fra pressen, sier en anonym kilde med kontakter i miljøet.

Noe av grunnen skal være at de ikke har vært fornøyde med det som er blitt skrevet tidligere. I tillegg kommer redselen for å bli avslørt.

Stensilkunstnerne blir beskrevet som litt sære, av folk som kjenner miljøet. De holder seg mest for seg selv. I motsetning til de som driver med frihåndsgraffiti, som ofte opererer i grupper.

BT har prøvd å kontakte Dolk, Pøbel og M-City, uten å få svar.

– Planen er å markere seg i alle de europeiske landene, sa Dolk til Studvest i 2005.

Han er på god vei. Dolks stensiler er sett i Tyskland, Portugal, Nederland, Spania, Frankrike, Danmark og England. I boken «Street Art and the War on Terror» fra i fjor, nevnes Dolk som en av verdens beste gatekunstnere, sammen med Banksy og Blek le Rat.

FRA THEMSEN SER DU kunsten. Tate Modern i London lot utsiden av museet, som vender mot elven, bli dekorert av gatekunstnere.

Omtrent samtidig med utsmykningen av Tate Modern, arrangerte Banksy sin egen «Cans Festival» i en nedlagt jernbanetunnel i nærheten av Waterloo station i London. Kanskje var det en slags hevn over ikke å bli spurt om å delta på utsmykningen av Tate Modern. Eller kanskje var det Banksys måte å markere avstand fra kunstinstitusjonene. I så fall er det ikke første gang han retter et sleivspark den veien.

I januar i fjor, etter å ha solgt flere verk på Sotheby's, la Banksy ut en tegning på sin hjemmeside. Den viste mange mennesker som bød på et bilde med teksten «I Can't Believe You Morons Actually Buy This Shit».

Gatekunstnere fra fjern og nær var invitert til «Cans Festival» for å sette sitt preg på veggene i tunnelen. Fra Norge kom Pøbel og Dolk. Dolk sprayet opp en menneskestor stensil av paven i Marilyn Monroe-positur, med høye hæler og kappen som blåser opp.

Pøbel la igjen sin gutt i blomsterkrukke i London. Den samme stensilen som finnes flere steder i Bergen.

– Pøbel har nettopp vært på ferie i Bergen, sier en av BTs kilder. En annen anonym kilde hevder at Pøbel er fra Stavanger.

Utenfor Rimi i Nygårdsgaten ble han malt over. På baksiden av Bergen Kunstmuseum har han fått stå i fred. Enn så lenge.

BANKSY VAR HER. Han besøkte Bergen i 2000 og satte spor etter seg med stensiler på Sentralbadet, i Hollendergaten, på Smørsbroen og i trappen til DNS. Alle disse ble klassifisert som hærverk og malt over etter kort tid.

– Synd, sa byråd for kultur, næring og idrett Henning Warloe, da det senere kom frem hvor mye Banksys stensiler var verdt.

– Da Banksy var her i 2000 var han «nobody». Vi visste ikke hvilken verdi dette skulle få, sier Warloe i dag.

– Er det aktuelt å gå inn for vern av Dolk og andre gatekunstnere i Bergen?

– Det er helt klart et interessant spørsmål. Men det kan ikke jeg svare på på stående fot. Det har jeg verken kunnskap eller makt til. Dette ansvaret ligger hos kulturminnevern hos fylkeskommunen, sier Warloe.

Warloe forteller at han er blitt tilbudt ti ganger prisen han betalte for Dolks portrett av kronprins Haakon Magnus med en Burger King-krone. Bildet kjøpte Warloe for to tusen kroner, via en mellommann i 2005. Men det er ikke aktuelt å selge.

– Det henger godt der det henger, sier Warloe.

Hos Hordaland fylkeskommune har ikke spørsmålet om vern av gatekunst vært oppe til debatt enda. Men etter det BT kjenner til, finnes det krefter innenfor kulturminnevern som gjerne ser at dette spørsmål kommer på agendaen.

I England har myndighetene vedtatt å verne noen av verkene til Banksy og beskytte de med pleksiglass.

I Brighton i England ble to personer dømt for skadeverk og seks måneders betinget fengsel for å ha malt over en Banksy. Motivet forestilte to politimenn som kysser. I London får jernbaneansatte opplæring i hvordan de skal kjenne igjen en Banksy, silk at de ikke kommer til skade for å male over.

OPPSTYR OG PROTESTER, men ingen fengselsstraff, da Statens vegvesen i fjor malte over Dolks Herman Friele-karikatur under Smørsbroen i Bergen sentrum. Friele selv var også skuffet.

– Jeg liker sånt. Kunstneren fremstiller meg på en sprelsk måte, synes jeg. Spennende, sa Friele til BA i fjor.

Vegvesenet holder på sitt, og rykker ut med malerkosten så snart de oppdager ulovlig maling på statlig eiendom. De skjelner ikke mellom tagging og potensiell kunst.

– På våre flater er det nulltoleranse for enhver form for graffiti, med mindre det er søkt om løyve, sier Arild Hegrenæs i Statens vegvesen.

– Det er umulig for oss å gå inn og vurdere hva som har verdi, og hva som ikke har det, sier Hegrenæs.

Men Dolks Herman Friele var ikke tapt for alltid. Da Friele gikk av som ordfører, fikk han en litt utradisjonell gave av sine kolleger i Høyre.

– Vi snakket med Dolk sine folk og fikk laget opp bildet på nytt, på lerret, forteller Warloe.

Gaven ble meget godt mottatt.

– Friele var helt i hundre. Det var litt gøyere å gi enn en lysestake, sier Warloe.

– GATEKULTUREN ER TRUET fra mange hold, sier Eirik Glambek Bøe.

Han er psykolog med stor interesse og engasjement for arkitektur og byrommutvikling.

Glambek Bøe forteller at han liker gatekunst av samme grunn som han liker gatekulturen.

– Det vi har sett flere steder i Bergen, er at førsteetasjene mures igjen. Småbutikker, og ting som gjør en gate god, forsvinner, sier Glambek Bøe.

Glambek Bøe mener gatekunsten er verdifull fordi den tilfører gaten noe.

– Jeg har mest sans for gatekunst som tar utgangspunkt i stedet og kommenterer arkitekturen eller omgivelsene rundt. Som da Banksy malte «boring» i store, røde bokstaver over en moderne arkitektonisk fasade, sier Glambek Bøe.

Fasaden tilhørte The National Film Theatre i London.

– Gatekunst, som du passerer hver dag på vei til jobb, blir en del av bybildet. Du savner det når det forsvinner, sier Glambek Bøe.

– DET KAN VÆRE bussjåføren din, eller fyren i kassen på Kiwi. Det er det som gjør temaet så spennende, sier Thomas Øyjordsbakken.

Han planlegger en dokumentarfilm om gatekunst, som skal ta utgangspunkt i miljøet i Bergen og Norge.

– Det er et tema som det har vært snakket og skrevet veldig mye om, men ingen har sagt de rette tingene, sier Øyjordsbakken.

Øyjordsbakken jobber tett med kunstnerne. Men det blir ikke snakk om å avsløre identiteten til noen av dem.

Timingen for en film om gatekunst kunne ikke vært mer riktig.

– Akkurat nå er det en eksplosjon av ting som foregår på gatekunstfronten, og det er dette vi ønsker å fange med vår dokumentar, sier Øyjordsbakken.

Han har snakket med Dolk om dokumentaren og han stiller seg positiv til den. Om Øyjordsbakken får intervju med Dolk og de andre kunstnerne avhenger av timing og en dose flaks.

Øyjordsbakken planlegger å begynne filmingen under Nuart i Stavanger i høst.

Nuart er en festival for dem som jobber med kunstuttrykk utenfor mainstream. I fjor ble utstillingen holdt i Rogaland Kunstmuseum, og satte besøksrekord med elve tusen besøkende. I år kan besøkende på Nuart se verk av blant andre Dolk, Pøbel, Blek la Rat og Nick Walker på Tou Scene i Stavanger.

DØREN ER STENGT. Miljøet lukket. I den grad gatekunstnerne soler seg i glansen, foregår det i en svært privat bakhage. De må være anonyme for å unngå straff. Men samtidig ser anonymiteten ut til å dra med seg en del andre fordeler. Myten selger.

Linda Myklebust tror at anonymiteten til gatekunstnerne er med på å gjøre dem ekstra interessante.

– At de tviholder på sin anonymitet, fungerer som en motvekt til dagens enorme kjendisfokusering, sier Myklebust.

Noen av de kjendisene som får mest oppmerksomhet i hele verden, er fans av Banksy. Både Christina Aguilera og Brad Pitt har sikret seg verk av briten.

– Han gjør alt dette, og er fremdeles anonym. Jeg synes det er flott. I disse dager vil alle være berømte, sier Brad Pitt.

Muligens med et snev av misunnelse i stemmen.

Kilder: timesonline, The Independent, graffiti.no, Handmade Posters, Studvest, Dagbladet, thegiant.org, BT, VG, Wikipedia.

Hva synes du om gatekunsten i Bergen? Si din mening i forumet under!