Når man bare har én gate, kaller man den naturlig nok Gaten. Eller på 1100-talls-norsk: Strete. Det var det første navnet på Øvregaten og skulle tyde på at dette da var Bergens — og kanskje landets - første strede eller gate av betydning.

Siden ble det Langstrete hit æfra - Bergen hadde fått en ny passasje nedenfor, over Bryggen. Og så, i 1527, møter vi i skriftlige kilder navnet Øvregaten. Eller Øffregathen. Det har den siden hett.

Middelalderløp

I dag er det ikke den øverste gaten, og ikke er den imponerende lang heller, selv om det hjelper når vi legger til den lille som fremdeles bærer preg av Bergens fortid. Gaten følger fortsatt sitt middelalderske løp, og strekningen mellom Øvre Korskirkeallmenning og Vetrlidsallmenningen har stort sett 1700-tallets fasaderekke i behold på vestsiden av gaten.

Kommet inn i Øvregaten, legger man kanskje ikke så meget merke til fasadene - de er, med enkelte unntak, beskjedne i sin fremferd. Men gjennomgående pent behandlet. Huseier Vital fikk for et par år siden Det Nyttige Selskabs pris for gode forretningsfasader nettopp for pen behandling av husrekken mellom Finnegårdsgaten og Lodin Lepps gate.

Men gatens diskré fremferd skjuler en fargerik og omskiftelig historie. Vi må sitere fra Robert Klosters malende beskrivelse i hans krønike om Øvregaten: «Her ferdes kong Sverre med våpen i hånd og lot blese til kamp i Andvaka så det ljomet i kirkeveggene. Gaten hadde mer enn hundre års hevd da Håkon Håkonsønn og Magnus Lagabøte regulerte den etter bybrannen i 1248.

Senere var den hovedgate i hanseatenes by og ble krysset av mang en formummet gesell på vei fra gårdene på Bryggen til nattelivets gleder i vertshusene og bordellene oppe ved Steinkjelleren og Stølen.»

Jo da, strøket her ble hanseatenes «red light district». Men da er vi allerede kommet til Øvregatens andre historiske stadium. Det første var ulike mer trivelig.

Børs og katedral

På 12-1300-tallet var Øvregaten en særdeles livlig handelsgate.

Byloven som regulerte all småhandel, bestemte også hvor håndverkerne kunne sette opp bodene sine, og langs Øvregaten lå de på rekke og rad: skinnberedere, gullsmeder, kammakere, matselgere, klede— og lerretsselgere, smykkeselgere, malere, salmakere, skreddere, brynjemestere, sverdslipere, kistemakere og skjoldmakere, garvere, bødtkere og laggere.

Det tredje stadium

Det var forresten ikke bare salgsbodene som lå på rekke og rad - det gjorde også kirkene. Mellom Mariakirken og Domkirken (St. Olavs i Vågsbunnen) har det ligget ikke mindre enn seks kirker langs eller nær Øvregaten. De er alle forsvunnet, men en av dem, Nikolaikirken, har gitt navn til en allmenning.

Selv om hanseatene ga strøket et dårlig rykte, må man late dem en ting: De fikk brolagt stretet som fortsatt var en av byens viktigste gater.

I og med reguleringen etter den store bybrannen i 1702, den som ødela det meste av datidens Bergen, kom Øvregaten til heder og verdighet igjen. Langs vestsiden av gaten ble det holdt et åpent belte fra Vetrlidsallmenningen til Mariakirken, langs østsiden kom staselige bolighus med gårdsplass på baksiden, bryggerhus og tjenerfløyer og bak dem igjen terrassehager opp mot fjellet.

Nordens eldste barneskole

Går man inn porten der det står Columba Keramikk, kan man fortsatt se restene av de gamle terrasser. Christi Krybbe skoler står fortsatt som Nordens eldste barneskole i daglig bruk, bygget i 1740 på Martinskirkens grunn. Og fortiden kan man også finne i en del av gatens butikker — dette er strøket for antikviteter. Med litt «brikkabrakk» innimellom.

Her er også, i et kjellerlokale, stedet for byens tog- og trikkeinteresserte. I Øvregaten kan man bestille premiepokaler av mange slag, besøke IOGT eller et av gatens spisesteder - men konditormester Trygve Reimers har for lengst stengt dørene.

Øvregaten er ikke bare en gjennomfartsgate på historisk grunn - det er også stadig vekk en ganske mangfoldig gate.