Av Flemming Rose

... det er mørk vinterkveld i Moskva. Inne i Kreml ruller en film over lerretet, fire menn følger med. Når filmen er slutt, reiser de seg, kjører til bydelen Kuntsevo der de i selskap med sjefen drikker georgisk rødvin hele natten. Sjefen, Josef Stalin, går til sengs i sekstiden om morgenen og viser seg ikke neste dag. Først klokken 23 om kvelden vå-ger en vakt seg inn til «store far» og finner ham bevisstløs på gulvet. «Svirebrødrene» var de fire som sto nærmest Stalin på rangstigen: Khrustsjov, Bulganin, Malenkov og ... Berija som i gravferden skal ha sagt: «Jeg skaffet ham av veien ... jeg reddet dere alle sammen.»

Hvorfor døde Stalin så plutselig, uten å ha vært rammet av forutgående sykdom, og døde han i virkeligheten allerede 1. mars, mens det offisielle dødstidspunktet, 5. mars kl. 21.50, ble funnet opp av hans nærmeste krets, for at de i fred kunne dele diktatorens totale makt i det sovjetiske imperiet?

Lettes på sløret

50 år etter diktatorens død lettes det litt på sløret. Nå kan russerne for første gang lese Josef Stalins (bildet) sykejournal. Men — flere sider er sporløst forsvunnet og det er flyttet på viktige deler av journalen, noen sider har fått nye sidenumre. Det skyldes, mener historikere at den indre kretsen fant det nødvendig å redigere sykejournalen for å fjerne spor.

Leonid Mletsjin, journalist og forfatter av en ny bok om Stalin, utelukker ikke at den senere partisjefen Nikita Khrusjtjov og Georgij Malenkov tumlet med planer om å gi Berija skylden for Stalins død.

— Det kunne Khrustsjov saktens finne på, og vi vet jo at Berija senere ble arrestert og dømt til døden, uten at offentligheten i detalj fikk kjennskap til hva som hadde foregått, sier Leonid Mletsjin.

Ifølge Aleksandr Fursenko, historiker og forfatter av en artikkel som gjennomgår forløpet omkring Stalins død på basis av nytt arkivmateriale, unnlot Stalins indre krets å sende bud på legehjelp i mange timer etter at hans sikkerhetsvakter hadde gjort dem oppmerksom på sjefens akutte sykdom og bevisstløse tilstand.

— Vi vet nå at det gikk minst 12 timer, kanskje 15 eller 17 timer, før Stalin fikk legehjelp, selv om de nærmeste medar-beiderne så at førerens tilstand var kri-tisk, sier Aleksandr Fursenko.

Berijas interesse

Fursenko tror ikke at det var snakk om en sammensvergelse mot Stalin, hemmelige planer om å få diktatoren ryddet av veien, men at særlig Lavrentija Berija hadde åpenlys interesse av at Stalin døde raskt da han først var rammet av hjerneblødning, for øvrig den tredje siden slutten på Annen verdenskrig, men Stalin holdt sin sykdom hemmelig for selv sine nærmeste allierte, og forbød Berija å besøke ham på hans sykeleie.

— Vi har flere vitnesbyrd som viser at Stalin hadde mistet tilliten til Berija, og at det til slutt var et spørsmål om hvem som først fikk ryddet hvem av veien, Berija Stalin eller Stalin Berija. Flere i kretsen rundt Stalin ville puste lettet ut hvis han døde, og nå fikk de plutselig mulig-heten, legger Aleksandr Fursenko til.

Tidligere utenriksminister og en av Stalins nærmeste forbundsfeller på 1930-tallet og under Annen verdenskrig, Vjatsjeslav Molotov, siterte senere Berija for å ha sagt følgende, mens de under Stalins begravelse 9. mars sto på podiet ved Kremlmuren: «Jeg skaffet ham av veien ... jeg reddet dere alle sammen.»

En annen historie

I den offisielle meldingen om Stalins død, som ble offentliggjort i alle sovjetiske aviser 7. mars 1953, heter det at legene fra første stund konstaterte hjerneblødningens fatale karakter, men det var en av mange løgner. Sykejournalen og øyenvitner forteller en annen historie. Sent på kvelden 28. februar kjørte de fire øverste i den sovjetiske ledelsen etter Stalin ut til føreren i hans residens i Kuntsevo etter å ha sett en film i Kreml. Berija, Khrusjtsjov, Malenkov og Bulga-nin spiste og drakk georgisk rødvin med Stalin til klokken 4-5 om morgenen.

Stalin selv gikk til ro etter klokken seks, og formiddagen etter hørte vakter og personale ingen livstegn fra ham. De var urolige, men torde ikke banke på, da Stalin ikke likte å bli forstyrret i utide. Klokken seks om kvelden ble lyset tent i et av rommene hans. Vaktene pustet let-tet ut, men føreren ga stadig ikke lyd fra seg, og klokken elleve om kvelden gikk en vakt inn til ham sammen med en kurer med post fra sentralkomiteen.

De fant ham liggende på gulvet i sin egen avføring, ute av stand til å snakke. Malenkov og sjefen for sikkerhetstjenesten ble informert, men under to besøk hos Stalin i løpet av natten, gikk ingen av hans forbundsfeller inn for å se hvordan føreren hadde det. Leger ble først tilkalt klokken syv om morgenen dagen etter, og de konkluderte først 3. mars, dvs. mer enn 30 timer etter at vaktpersonalet hadde funnet Stalin i bevisstløs tilstand på gulvet, at sykdommen var fatal.

— De lot ham ligge uten legehjelp, men jeg vil ikke kalle det en sammensvergelse. De gjorde bare mot ham hva han kunne ha gjort mot dem. Slik var skikk og moral ved hoffet under Stalin, sier historikeren Nikita Petrov.