— Det er så lytt her at vi tror vi har fått besøk i stuen hver gang noen går forbi huset, humrer Linn-Marie Juliussen (22). Krøller beina godt opp i sofaen og tar en stor slurk te. Utenfor er brosteinene våte, høsten har for alvor begynt å puste på byen.

I to måneder har studentene og ikke-bergenserne Hedda Håberg (22), Ellisiv Gryt Grimstad (22), Dagrun Kristine Reiakvam (20) og Linn-Marie bodd på toppen av Nordre Steinkjellersmauet. Det var kjærlighet ved første blikk da de så det hvite, skjeve huset.

— Jeg tenkte «Å, dette er hjemmet mitt», smiler Dagrun. Jentene bor i nummer 8, og lenger går ikke smauet.

Bordell og skjenkested

På bykartet ser Nordre og Søndre Steinkjellersmauet ut som to små tenner klare til felling. Heldigvis sitter de godt fast mellom Steinkjellergaten og Blekeveien.

Det nordre smauet fikk navnet sitt vedtatt i 1887, ifølge Bergen Byleksikon. Selve steinkjelleren ligger litt nedenfor smauet og kan fremdeles ses under Steinkjellergaten 10. Den ble oppført av bakeren Hans Nagele og brukt som kro og bordell fra 1455.

I flere hundre år var kjelleren et yndet skjenkested, og med den korte avstanden fra Bryggen var tyskerne ivrige gjester. Etter deres tid fortsatte stedet som ølbryggeri, og fra rundt 1800 ble det brukt som lager til handelshuset Friele A/S. I 1905 åpnet filmfremvisningslokalet «kinoen» i Steinkjelleren. Etter hvert fikk flere gater og smau i området navn der «Steinkjeller» brukes i første ledd.

Ikke for catwalkere

De ferske jentene i nummer åtte synes de har fått hyggelige smaunaboer.

— Jeg vet ikke hva de heter, men kjenner dem igjen når jeg treffer dem, sier Ellisiv småstolt.

— I sommer, da vi nettopp var flyttet inn, sto det plutselig en mann på trappen med en tom skål og lurte på om han kunne låne noe salt, mimrer Linn-Marie. Slike naboer, det vil unge studiner ha.

Hvorvidt jentene ser mer enn de burde i de tette nabohusene, vil de ikke si for mye om. Men hadde du hørt latteren deres, ville du skjønt svaret.

Det er forresten ikke hvem som helst som kan bo i det lille huset.

— Huseieren spurte faktisk om det var gutter som skulle bo her, sier Hedda. Ikke fordi gutter er forbudt, men fordi det er relativt lavt under taket i annen etasje.

— Du kan ikke være høyere enn en-syttito-og-en-halv hvis du skal stå oppreist i dusjen, opplyser Ellisiv og viser oss badet.

— Hvor høy er du, da?

— En-syttito-og-en-halv, he, he.

Langbeinte modeller kan få visse problemer, med andre ord.

«Trodde det het mau»

Du blir litt sjøsyk når du kommer inn i huset fra 1840, men det går seg til. At speilet blir hengende litt sånn ut fra veggen, gjør heller ingenting, synes beboerne.

— Men det er litt vanskelig å beregne når vi skal henge bilder opp på veggen. Skal vi måle ut fra taket eller gulvet for at det skal se beint ut?

Skapdørene på Dagruns rom lever også sitt eget liv. De blir aldri beine i forhold til hverandre, og kommer du litt borti den ene døren, seiler den opp av seg selv. Bare sjarmerende, det også.

Ellisiv kremter. Hun har en bekjennelse å komme med. Inntil for et par uker siden trodde Hareid-jenten at det het «mau».

— Det er egentlig helt naturlig. Det heter jo for eksempel Skoltegrunns-kaien, så hvorfor skulle det ikke hete Steinkjellers-mauet, sier Ellisiv til de andres høylytte latter (og ber oss ikke å fortelle at hun skal bli lærer).

Hun er blitt vant til at folk går forbi og glor inn vinduet hennes.

— Jeg forstår jo at folk gjør det. Det er helt unormalt å gå forbi et åpent vindu uten å kikke i den retningen.

Linn-Maries kjæreste kommer inn døren, hilser pent og går ut på kjøkkenet for å lage middag. Veloppdragen gjest, får en si.

— Han gjør ikke det der hver dag, ler Linn-Marie.

Ny julegate?

Planene for det lille, hvite huset er mange.

— Det blir veldig koselig her til jul, da skal vi henge opp lys i vinduet, drømmer Ellisiv.

— Skal vi? sier Hedda og hever øyenbrynene.

Før noen vet ordet av det er den lille, lysende planen blitt til julegatedrømmer.

— Jeg vet det! Vi allierer oss med naboen, så kan vi henge sånne grønne ramser over gaten.

— Hi, hi, jaa - jeg kjenner en som spiller klarinett som kan underholde på åpningen.

— Eller Dagrun kan spille blokkfløyte, kanskje. Hun er kjempeflink, det er ikke noen tullefløyte.

Vi får nå se hva som skjer. Men blir det julegate i Nordre Steinkjellersmauet i desember, kommer vi garantert.

SIDEN 1887 har Nordre Steinkjellersmauet hatt sitt eget navn.<p/>FOTO: TOR HØVIK