Av Øivind Enger og Nils B. Vogt

Sarsia Seed Management AS

Universitetsrektor Sigmund Grønmo tok i en kronikk opp samspillet mellom forskning og næringsliv. Grønmo ser her ut til å basere seg på at det er en motsetning mellom fri forskning på den ene siden, og kommersiell utnyttelse av forskningsresultater på den andre. På mange måter blir dette et svært tradisjonelt og, i dagens virkelighet, noe konstruert bilde.

IKKE BARE INDUSTRIELT, men også forskningsmessig har Norge vært en råvareleverandør. Det er nok å nevne eksempler som GSM som ble «oppfunnet» ved SINTEF i Trondheim, internetspråket Java med sin basis i Simulaspråket fra Universitetet i Oslo, og genteknologirevolusjonen PCR. Den ble først beskrevet av forskere fra Universitet i Bergen. På den andre siden er disse teknologiene i dag grunnlag for store internasjonale industriklynger. Norge leverte råvaren — forskningsresultater. Hvordan kan vi skape rammer som gjør oss i stand til å utnytte slike resultater til industrialisering i Norge ?

NOEN ØNSKER å gjøre forskerne mer kommersielle. Opphevelsen av «lærerunntaket» i arbeidstakeroppfinnelsesloven i 2003 har resultert i et betydelig sterkere fokus på kommersiell utnyttelse av forskningsresultater. Det kommer både fra statens side, og fra forskningsinstitusjonenes side. Lovendringen gav ikke bare institusjonene en rett til å kommersialisere, men også en plikt til å forvalte kommersialiserbare ideer på en forsvarlig måte på vegne av sine ansatte. Lovendringen har da også ført at det er blitt opprettet egne kommersialiseringsenheter ved alle de norske universitetene.

FORSKERNE SELV ser ut til å være de eneste aktørene i kommersialiseringspyramiden som ikke har vist nevneverdig økt interesse for kommersialisering i kjølvannet av lovendringen. Dette ikke nødvendigvis fordi de har prinsipielle innvendinger. Det er snarere fordi de som forskere opplever at denne aktiviteten vil ta verdifull tid fra deres egentlige virke – forskningsaktivitet og kunnskapsutvikling – og vi forstår dem langt på vei. Vi mener det er viktig å legge til rette for grunnforskning på internasjonalt, både fordi det er et sivilisasjonsprosjek,t og for å fremme utvikling av en kunnskapsbasert norsk industri.

Det er ikke den anvendte forskningen, betalt med programstyrte forskningsmidler, som gir grunnlag for de kommersielt mest potente ideene, slik man kanskje skulle tro. De ideene som har størst kommersielt potensiale kommer fra institusjoner med god grunnforskning. Å gjøre forskerne på universiteter og høyskoler mer kommersielle blir dermed like meningsfylt som å gjøre bussjåfører mer interessert i botanikk – det blir feil når bussjåfører slutter å kjøre buss og heller kikker på blomstene i veikanten.

VI TROR IMIDLERTID at forskersamfunnet etter hvert vil oppdage nytten av de nye mulighetene. En stadig økende andel av forskningsbevilgningene går til større styrte forskningsprogrammer som begrenser forskernes frihet. Den tredjedelen av inntektene fra kommersialisering som blir tilbakeført til de enkelte forskningsmiljøer kan bli viktig for å finansiere fortsatt fri grunnforskning. Slik kan kommersiell utnyttelse av forskningsresultater bli en kilde til å sikre fri grunnforskning.