I dagene etter 10. juni gikk en billedserie av en bulldoser som slår en bresje i en jordvoll langs grensen mellom Syria og Irak sin seiersgang på sosiale medier og i nettavisene. Bulldoseren er omgitt av krigere med svarte flagg og automatvåpen. Bildene ble først publisert med vignetten «her knuses Sykes-Picot-grensen», en referanse til Storbritannia og Frankrikes avtale fra mai 1916 om oppdelingen av Det osmanske riket, som styrte i regionen fra 1500-tallet til slutten av Første verdenskrig.

Overrasket mange

Den voldsomme fremgangen til islamistiske IS og spredningen av konflikten i Syria til Irak kom som en overraskelse på mange, men konflikten faller inn i gamle mønstre for kontakt og kontroll i denne regionen. Kommentatorer forklarer gjerne konflikten i både Syria og Irak ut fra sekterisk-etniske skillelinjer: Sunniarabere står mot sjiaer og kurdere i Irak, og mot kristne og alawier i Syria. Sunniaraberne er blitt stengt ute fra maktposisjoner i begge land.

Men det blir for enkelt.

Vi finner også andre forklaringer, spesielt stammetilhørighet. Under borgerkrigen i Syria og konflikten i Irak har stammene valgt side. De har sluttet seg til både regjeringsstyrker og ulike deler av opprørsbevegelsene, inkludert IS.

Tidligere nomadestammer tar parti for den ene eller andre siden, og menn fra Saudi-Arabia og Irak reiser til Syria for å slåss med sine stammefeller.

Sonen IS nå har tatt kontroll over, ligger på grensen mellom land hvor det er nok nedbør til å drive jordbruk og områder der det er for tørt. Tvers gjennom renner Eufrat-elven, som brukes til kunstvanning av åkre langs elvebredden.

3000 års tradisjon

Ørkenområdet mellom Syria og Irak har vært tilholdssted for kamelnomader i nesten tre tusen år. Om vinteren, da regnet farget ørkenen lysegrønn, gresset kamelene dypt i grenseområdene mellom dagens Saudi-Arabia, Jordan og Irak. Om sommeren vandret folk og dyr til det nordlige Syria og Irak, hvor vannkildene var flere og dyrene kunne beite på markene etter at kornet var slått.

De osmanske guvernørene i byene Damaskus, Aleppo, Mosul, Bagdad og Basra hadde svært begrenset kontroll med hva som foregikk i ørkenområdene. Folk i dette statsløse rommet organiserte seg i stammer ut fra reelle og opplevde bånd basert på avstamning og slektskap.

Fra 1920-tallet endret dette seg gradvis. Lastebiler kunne frakte vann til dyrene i ørkenen eller raskt flytte småfe til der beitet var best. På den måten kunne man produsere sauekjøtt for salg i byene i områder som tidligere hadde vært kamelnomadenes territorium.

Så kom grensene

Etableringen av statsgrenser i Midtøsten i kjølvannet av Sykes-Picot-avtalen i 1916 førte i første omgang til skattlegging av beiterettigheter. Etter annen verdenskrig ble grensene fysisk stengt og passering strengt regulert. Til sammen ødela dette grunnlaget for eldgamle levemåter og samhandlingsmønstre. Det gjorde også at mennesker som tidligere hadde hørt til samme stammegrupper nå ble borgere i ulike nasjonalstater. Både i Syria og Irak endte tidligere velstående og mektige kamelnomader som fattige og politisk marginaliserte grupper.

Sykes-Picot-avtalen ble inngått under Første verdenskrig — før noen av partene hadde militær kontroll over regionen. Etter fredsslutningen var det bare britiske og arabiske styrker på bakken, ingen franske. Mosul, provinsen som IS tok over i sommer, skulle ifølge avtalen være en del av franskmennenes innflytelsessone i Syria, men britiske styrker gikk inn og tok kontrollen etter krigens slutt.

Folk har ikke glemt at disse områdene tidligere hørte sammen, og når statsinstitusjonene knaker i sammenføyningene, får andre sosiale bånd fornyet betydning.

Stormaktspolitikk, potensielle oljeressurser, geografi, historie og stammepolitikk spilte en sentral rolle, og regionens status forble uklar i mange år - på tross av at en midlertidig grense ble avtalt i 1919. Tyrkia mente også at Mosul var en viktig del av deres nye stat.

Smuglere og flyktninger

Folkeforbundet, den internasjonale organisasjonen som ble opprettet i 1919 av seierherrene etter Første verdenskrig, ble til slutt satt på saken. Mosul var en multikulturell by der ulike etniske, språklige og religiøse grupper levde sammen. Regionens tilhørighet skulle bestemmes av innbyggerne, men det var vanskelig å finne en tydelig enighet om noe. Til slutt ble det bestemt å la Mosul være en del av Irak, siden britenes forslag til grense ble sett på som den mest fornuftige, strategisk sett. Frankrike ga avkall på Mosul mot at de fikk gjøre som de ville i Syria. Provinsen ble ikke formelt del av Irak før i 1926, åtte år etter Første verdenskrig.

Grensene som til slutt kom på plass, endret handelsmønstrene i regionen til fordel for de nye hovedstedene i hvert land. Mosuls økonomi baserte seg på et større regionalt handelsnettverk, men nå befant handelspartnere seg plutselig i hver sine stater. Nye grenser førte med seg tollbarrierer, og ørkenbefolkningen mistet muligheten til ekstrainntekter fra utleie av kameler som lastedyr. I Mosul førte nye, faste statsgrenser til at handelsmenn ble smuglere og arbeidere ble flyktninger.

Mål: Overlevelse

Da grensen mellom Syria og Irak ble forslått like etter krigen, var en av innvendingene at den kom til å dele noen av nomadestammene i to: Deler av stammen ville havne i Irak, den andre i Syria.

Resultatet er synlig i dag. Folk har ikke glemt at disse områdene tidligere hørte sammen, og når statsinstitusjonene knaker i sammenføyningene, får andre sosiale bånd fornyet betydning. Den syriske antropologen Haian Dukhan ved St. Andrews-universitetet i Skottland har for eksempel vist hvordan stammetilhørighet på ny er blitt en faktor i den syriske borgerkrigen. Tidligere nomadestammer tar parti for den ene eller andre siden, og menn fra Saudi-Arabia og Irak reiser til Syria for å slåss med sine stammefeller.

Hovedinteressen til stammene er overlevelse, der styrkeforhold og pragmatisme ofte bestemmer alliansepartnere. Det blir rapportert at deler av stammene Shammar og Anizza, som fikk områdene sine delt i kjølvannet av Første verdenskrig, nå har sluttet seg til IS. Dette var de største stammene blant kamelnomadene i området, som hadde stor kontroll over ørkenområdene flere hundre år før de nye grensene ble lagt.

Irak Syria ISIL ny.pdf
Heidi Grotle