Men i mellomtiden ligger den gamle damen ved Fartøyvernsenteret og bare nyter livet, mens en gjeng med mannfolk stuller og steller med henne, over dekk, under dekk, i lugarer og styrehus. Nei forresten, ikke i styrehuset, for det var ferdig i fjor.

Vi går opp leideren. Her inne på shelterdekket hører vi ivrig samtale aktenfra. Der treffer vi på en gjeng i arbeid med rorkvadranten, eller rorflyndren som noen sier. For oss vanlige landkrabber er det den mekanismen som er festet til rorstammen, den rorkjettingen går gjennom som igjen gjør at skuten svinger på seg når rorvakten snurrer rattet.

Et syn for guder

— Er det ikke flott, sier Arne Sundal, formann i stiftelsen D/S Stord I.

Han gjør en sving med armen, og viser det nye dekket i furu, to tommer tykt.

— Nydelig, sier vi.

— Se bare her på randplankene, sier han stolt og peker med skotåen langs overbygget.

Igjen må vi bare gi oss over av beundring. Her har det vært folk som kan sine ting.

I denne omgang har den gamle traveren fått to nye tredekk, det øverste kalles for shelterdekk, og det underste hoveddekk. Tømrerne begynte på arbeidet i oktober, og nå gjenstår bare puss og behandling.

— Hva bruker dere?

— Vi foretrekker rå linolje iblandet litt tjære. Dekket blir litt mørkere da, forteller Åsmund Kristiansen, prosjektleder ved Fartøyvernsenteret.

Helt akter, på hoveddekket, jobber tømrerne fra Fartøyvernsenteret med førsteplassalongen, der de reisende inntok måltidene.

— Dette prosjektet er kjempespennende, sier Åsmund Kristiansen.

— Det er ufattelig mange problemstillinger vi må finne ut av.

Han viser oss arbeidstegningene.

Ikke noe fusk

— Vi har laget dem på bakgrunn av foto og originale tegninger fra «Ullensvang». I byggebeskrivelsen for «Stord» ble det opplyst at innredningen skulle være som på «Ullensvang».

— Har dere erfaring med slikt arbeid?

— Ja da, vi er vant med kombinasjonen tre og stål. Tidligere har vi jobbet med «Skibladner». Vi hadde alt innredningsarbeidet med «Oster», og det samme med «Hestmannen» i Kristiansand. Så sånn sett er vi vel kanskje Norges fremste på innredning av stålbåter, i hvert fall har vi brukt mye tid og krefter på å lære oss dette.

På snekkerverkstedet har de laget benkene til salongen, og putene syr møbeltapetserer Augestad i Øystese.

Inne på snekkerverkstedet lager de også kassen, eller trallverket på fagspråket, som skal dekke rorkvadranten akter. Trallverket var opprinnelig av teak, så det blir det nye også.

— Vi følger antikvariske retningslinjer, men ødelegger ikke regnskogen, forteller Kristiansen.

Det kan han trygt si, for materialene er utrangerte fra «Statsraaden». God gammeldags gjenbruk, med andre ord. Det sparer også penger.

«Stein på stein»

Det tar tid å bygge opp en så stor skute. År og penger. Men i øyeblikket slipper de å konkurrere med «Oster», siden den er ferdig, og «Stavenes» er ennå ikke kommet i gang.

— Vi legger stein på stein, på samme måten som Mons Ivar, sier Arne Sundal.

— Vi tar bit for bit. Styrehuset er ferdig, salongen akter og den innvendige trappen. I denne omgang har vi fått to tredekk fra styrehuset og bakover, og salongen fremme. I oktober skal skuten inn til Norheimsund igjen, og da er det mer innredningsarbeid som står for tur. Da skal vi ta midtskipet med sykelugar, passasjerlugar, postkontor og billettkontor.

— Hva koster herligheten?

— Arbeidet som er gjort i denne omgang kommer på nærmere tre millioner.

— Hvor får dere pengene fra?

— Noe fra Riksantikvaren, og resten fra private sponsorer. Vi har gode støttespillere, men jeg vil helst ikke fortelle hvem, for i denne omgang vil de helst være anonyme.

Mange år

«Stord I» har en lang, men også dramatisk tid bak seg. Hun ble bygget på Laksevåg i 1913, og seilte som langruteskip mellom Stord og Bergen.

Hun var bygget etter mal fra hurtigruteskipene, bare i mindre utgave. Og i motsetning til fjordabåtene var det overnattingslugarer om bord.

I 1969 gikk «Stord» ut av trafikk, men dessverre, i 1987 brente hun på sin andre jomfrutur, nå som veteranskip. Det ble et ufattelig slag for veteranbåtentusiastene, og piffen sank noen år.

Lenge lå hun ved Møhlenpriskaien under bølgeblikk, tilsynelatende uten at noe skjedde. Men likevel ble det jobbet om bord med maskin og stål.

— Hva er planene fremover nå?

— Det er å få båten godkjent av Skipskontrollen og i fart igjen, sier John Rebnord, skipperen om bord.

Entusiaster

— Vi har samme regler som andre båter, og får ingen dispensasjon når det gjelder sikkerheten. Men det er vi også glade for, mannskap og passasjerer skal føle seg trygge om bord her, sier skipperen.

Som jobber gratis. Det gjør alle.

— Hva er det som driver dere?

— Entusiasme. Men vi har det også kjekt sammen, det sosiale er viktig.

— Og i dag har dere jobbet ivrig?

— Tja, det har nå gått mest med prat, og litt rydding, ler Rebnord som i mange år seilte på de store hav.

RORKVADRANTEN: Mikkel Rust ved Fartøyvernsenteret gjør klart for «kjettingtunnelene».
Ørjan Deisz
PRATEPAUSE: Arne Sundal, John Rebnord og Martin Øyerhamn slapper av.
Ørjan Deisz
SNEKKERVERKSTEDET: Dette skal bli et «trallverk», med gjenbrukte materialer fra «Statsraaden». Fra venstre Reiner Pawlack fra Tyskland og Ivar Hoflandsdal.
Ørjan Deisz
GAMMEL DAME: «Stord I» har varme drømmer om salt sjøsprøyt og fyr på kjelen.
Ørjan Deisz
NYE GARDINER: - Kånemor har sydd dem, sier Tor Skåland.
Ørjan Deisz