• Du må gå ned alene. Jeg orker ikke synet av de morkne likene flere ganger. Får ikke sove om natten.

Vi hadde sprunget opp den siste kneiken. Den store lille mannen, Don Peppino , var fylt femogsøtti, men fremdeles var han ikke høyere enn en dverg.

Et gufs fra det hinsidige

Han pustet tungt og opphisset. Jeg fomlet etter fyrtøyet og forsikret meg om at stearinlyset var uskadd. Don Peppino måtte ha hjelp til å åpne den tunge døren. Et kaldt gufs fra det hinsidige slo imot oss.

Uten forvarsel møtte jeg en av barndommens nedgravde uhyggestemninger; en panisk frykt fra den gangen jeg måtte hente koks i Allégatens nifseste kjeller. En ondskapsfull ånd, som bodde i vandrende spiritistiske glass, hadde nettopp skremt vettet av mine søsken og meg. Han hadde bevist at det krydde av spøkelser og gjenferd i gaten vår.

Ærbødige overfor døden

Jeg hadde reist langt for å komme til denne vesle fjell-landsbyen, men nå var det vanskelig å skjule at motet vaklet. Don Peppino klappet meg vennlig på skulderen og smilte overbærende. – OK, jeg slår følge likevel, sa han og ble nesten borte for meg i den steile trappen som førte ned i bekmørket. Jeg plystret, unødvendig høyt, en melodi jeg trodde jeg hadde glemt, og fulgte etter.

– Stille! Kommanderte den lille store mannen. Vi sicilianere er ærbødige overfor døden. Enker kler seg i sort for resten av livet og henger skilt på døren som forteller at de sørger. Kunsten å sørge har vår blodige historie lært oss. En dag i året feirer vi ”Giorno dei Morti” ; Dødens dag. Da får vi gaver fra en fremmed verden, fra mennesker som med den uvitendes øyne ikke betraktes som annet enn støv.

Det gyseligste syn

Våre øyne, derimot, var etter hvert blitt vant til mørket og vi hadde nådd bunnen av katakomben. Den flakkende flammen fra stearinlyset rakk frem til en hvitkalket mur og lot meg få et glimt av det gyseligste syn jeg noen gang har sett. Katakomben var full av inntørkede lik.

— Kapusinermunkenes budskap kan umulig sies tydeligere; alt er forgjengelig, mumlet jeg lavt og følte meg som en knøttliten ert milevis fra enhver spireevne.

Fra de sylkvasse ljåers rike

Katakombene i Savoca er Kapusinernes verk. Denne merkelige munkeordenen klarte aldri å være streng nok mot seg selv. De så på Franz av Assisi som en velstående flottenfeier. Selv valgte de å leve i ytterste armod, gikk barbent i allslags vær, hadde forakt for boklig lærdom og forbud mot å studere.

De skulle utelukkende leve av almisser og ble tiggermunkenes filleproletariat. Ofte arbeidet de som svovelpredikanter i lokalsamfunnet. Med langt uryddig hår og skjegg, den store tunge kappen og den karakteristiske spisse hetten, kunne kapusinermunken lett forveksles med en helt annen sendemann; Den beryktede fra de sylkvasse ljåers rike.

Døde hengt ut til tørk

Den materielle verden er en illusjon, intet verdslig er verdt å hige etter og vi er alle like for vår skaper, var kapusinernes filosofi. For å understreke dette poenget stoppet de ut landsbyens prominente personer. Innvoller ble revet ut og erstattet med en fyllmasse av hemmelig opprinnelse.

Deretter ble den avdøde hengt ut til tørk og impregnert med olje fra drageblodstreet. Før han fikk plass i selve katakomben, ble han ikledd sin beste stas. Kanskje med flosshatt og det hele, vel forberedt på et usedvanlig langt opphold.

Livlig i katakomben

I gamle dager ble det ansett som prestisje å ha et familiemedlem i katakomben. Slektninger dro ofte på besøk for å diskutere viktige saker med et familieoverhode som utelukkende hadde mistet muligheten til å kommunisere på det mest åpenbare og trivielle plan. Det kunne være folksomt og livlig i katakomben før i tiden. Men i 1881 ble det satt en stopper for virksomheten.

Rekrutteringen tok slutt

Rekrutteringen tok slutt. Nå henger veteranene her alene. Svært få er interessert i å høre deres fastfrosne skrik etter varme og forståelse.

— Nå får det være nok. Don Peppino virket utålmodig og skjøv meg foran seg opp trappen.

I skjenkestuen til signora D’Arrigo ble en karaffel av den sterkeste vinen satt på bordet. Don Peppino tømte glasset i en engang, jeg fulgte hans eksempel og signora D’Arrigo fylte glassene våre med nye aromatiske solstråler.

Fakta Artikkelen tar utgangspunkt i katakomben i fjellandsbyen Savoca på Sicilias østkyst ca en times kjøring nordover fra Taormina. Ved klosteret "Frati Minori Cappucini" finner man katakomben. Noen av likene skal være ca 300 år gamle. Så vidt jeg vet ble det nedlagt forbud mot denne skikken på slutten av attenhundretallet, eller rundt det århundreskiftet. Som kuroisitet kan jeg nevne at Savoca ble valg som location for en av Gudfader filmene. Dette fordi Savoca er en usedvanlig vakker landsby i et nydelig landskap.
Dette er St.Peters berømmelige kø. Foto: Ketil Hofslett
Foto: Ketil Hofslett
Hatten bæres som man vil. Foto: Ketil Hofslett
Det er godt å ha noen å prate med. Foto: Ketil Hofslett
Skrik. Foto: Ketil Hofslett
Er det fremdeles makt i disse hendene. Foto: Ketil Hofslett
Evig eies kun det tapte. Foto: Ketil Hofslett