I dag kan det koste flesk å ha bryllup og det kan utarte, men det var verre og fuktigere før.

I seinmiddelalderen ble bryllupet feiret i inntil åtte dager og i det gamle bondesamfunnet feiret de også bryllup i mange dager. Helt frem til på første halvdel av 1900-tallet, ble bondebryllup ofte feiret i tre dager.

Kongen grep inn

I mars 1783 prøvde Kong Christian 7. å begrense bøndenes overforbruk og sløsing i bryllupsgildene sine. Da kom det en forordning med forbud om alt som ikke skulle gjøres: Det skulle ikke være flere enn 30 gjester i et bondebryllup og det kunne ikke serveres mer enn fire retter. Utenlandske varer som vin og kaffe var også forbudt.

Tanken bak disse forbudene var at bøndene ble fattigere ved å bruke penger på slik luksus, og også nasjonen selv ble fattigere ved at pengene forsvant utenlands. Selv om man kunne bli bøtelagt for ikke å følge reglene fra Christian 7., ble de ikke etterlevd i særlig grad. Bøndene holdt sine skikker i hevd enten det gjaldt bryllup eller gravferd.

Skadet formue og moral

I arkivet til Sogndal sokneprestembete ved Statsarkivet i Bergen, finnes et dokument fra 1813, som forteller at bøndene selv ville endre sine skikker ved bryllup og begravelse.

De innså at de store festene var til stor skade for både deres formue og moral. Etter et iherdig informasjons— og påvirkningsarbeid mellom mars 1812 og september 1813, skrev 100 gårdbrukere under avtale som regulerte overdådigheten og sløsingen ved deres bryllups- og begravelsesgilder.

De skulle fortsatt feire og feste, men at festenes varighet og mengden drikkevarer skulle begrenses.

Bare 160 liter øl

Nå skulle bryllupsfestene bare vare i tre dager. Bryllupet skulle bare feires vielsesdagen, i tillegg til ettermiddagen før og formiddagen etter som var ankomst og avreisedag.

De skulle ikke ha flere bryllupsgjester enn det som var nødvendig og sømmelig. I praksis kunne det bli ganske mange, med bruden og brudgommens slekt og familie på begge sider, i tillegg til de som bodde på gården og de nærmeste naboene. Det skulle serveres alkohol, men det skulle maksimalt brygges 1 tønne, dvs. 160 liter, malt eller øl.

Brudeskjenk og brudeføring

Den vanlige skikken var at alle gjester sendte føring (gave) til bryllupshuset dagen før vielsen. Føringen var et tilskudd til bryllupsmaten og kunne inkludere både mat og drikke, den såkalte brudeskjenken. Dette var en måte for vertskap og gjestene å dele på arbeid og utgifter.

I 1813 ville nå bøndene i Sogndal avskaffe skikken med å levere føring til bryllupshuset. Det var fordi føringen både var en betydelig utgift for giveren, men like mye fordi den ikke kom brudeparet til hjelp og nytte verken i bryllupsfeiringen eller senere.

Fikk de brudeskjenk var det en oppfordring til mer «Tractement og Skienk» til gjestene. Verre var det at det i fremtiden var forventet at brudeparet selv ga like mye til andres bryllupsfeiring.

Det var presisert i avtalen at hvis det fantes brudepar som var så fattige at de ikke selv kunne oppvarte sin nærmeste slekt og venner med nødvendig mat, var det en "Christelig Kierligheds Pligt" å sende brudehuset de nødvendige matvarer uten å kreve skjenk eller gjengjeld i fremtiden.

Fyll og bråk i kirken

Det har nok gått rimelig vilt for seg i bøndenes bryllups- og begravelsesgilder. Brudefølget kom ofte for sent til vielsen og det måtte brukes lys i kirken. Det førte til at reisen tilbake til brudehuset før det ble mørkt ble ofte svært farlig. Dette gjaldt særlig de som måtte reise langt sjøveien for å komme til kirken.

Enkelte hadde møtte i "beskiænket Tilstand" og "der have gjort Tummel" under vielsen. Slike uskikker skulle nå avskaffes. Ingen skulle komme i beruset til kirke og vielsen skulle skje innen klokken 15 (i januar og februar innen klokken 14).

Livlige likferder

Når det gjaldt begravelse eller "ligfærd" skulle også de store festlighetene avskaffes. Det skulle ikke bes flere enn som for bryllup bestemt, eller så mange som var nødvendig for å "føre eller følge Liget til Kirken".

Det skulle heller ikke brygges mer øl enn for bryllup, men sett i forhold til veiens lengde og besværlighet. Her er det tydelig at ølet skulle være en styrketår for dem som skulle ro eller bære kisten.

De som brøt reglene om for mye øl, var beruset kirken eller hadde for mange gjester, måtte betale 10 riksbankdaler i bot til Sogndals fattigkasse. Bøter vanket det også om du var i bryllups- eller sørgehuset ut "over de tre dagene for å henbringe Dagen i Svir".

Bøtene til fattigkassen i Sogndal skulle settes av til et fond som skulle utdeles som brudegave til fattige og skikkelige husmannsfolk, eller til klær for fattige konfirmanter. Hvor stor betydning avtalen i 1813 fikk i Sogndal prestegjeld vet vi ikke noe om, det krever større arkivundersøkelser å finne svaret på. Men det vi ser av avtalen er at bøndene i Sogndal i 1813 hadde klare ideer om hvordan de selv kunne påvirke egen og andres livssituasjon, noe som er demokratiets grunnidé.

AVTALE: 100 gårdbrukerne fra Sogndal skrev under denne avtalen i 1813 for å begrense utagerende festing ved bryllup og begravelser. 15 husmenn i Kaupanger sokn forpliktet seg også til å følge avtalen.
Tom Myrvold, Statsarkivet i Bergen
STASELIG: Bildet er tatt i 1899 under bryllupet til Lars Eide og Gjertrud Leite i Sogndalsfjæren. Lenge etter at sogndølene hadde tatt ett oppgjør med den utsvevende festkulturen. Fotografert av Nils Olsen Reppen (1856-1925).
Nils Olsen Reppen (1856-1925). Utlån: Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane
LIKFERD MED STIL: Begravelsesfølge fra Sogndal den 25. mai i 1897. Den døde er Ola Lassesen Uglum (1813-1897). Fremst i vognen sitter, fra venstre, lærer Johannes Resaland og lærer og kirkesanger Frøysland. Husene i bakgrunnen er på gården Uglum.
Nils Olsen Reppen (1856-1925). Utlån: Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane