KONGEDØMMET AV FUSA finnes ikke lenger. Tilbake står en 31-årig norsk kunstner i Piriápolis, en badeby på andre siden av jorden, en by med kilometerlange sandstrender, palmer og innbyggere som er kjent med både diktatur og demokrati.

Det er her hun kommer i en ny form. Kjærligheten. Hun heter Patricia da Rosa Viera (20), han ser henne en dag hun promoterer en leskedrikk, småbyjenten med åtte søsken som dro til den uruguanske kysten for å skaffe seg jobb og utdannelse. Hun får Morten Holmefjord til å utbryte en dag hun kommer løpende og kaster seg rundt halsen hans: — Vil du gifte deg med meg?

HAN HAR KJENT HENNE i to måneder. Han har aldri følt kjærligheten slik før. Han ser ingen grunn til å vente. Han får ja.

Bryllup blir planlagt i turbotempo, ettersom Mortens foreldre har annonsert en visitt. Det samme har Stig Gunnar Myren, Fusakongens tidligere ambassadør og utenrikssekretær på Voss. Morten ringer hjem for å fortelle at ferieturen vil få et uventet innslag.

— Er han blitt sprø!? lyder farens kommentar i bakgrunnen.

Vel fremme i Piriápolis tar både Torhild og Torstein Holmefjord sønnens beslutning og all viraken rundt bryllupet med fatning:

— Han er jo voksen. Han må gjøre som han vil.

Sønnen har vane med det. Bak byggefeltet i Fusa der han vokste opp, skapte Morten et eget kongerike. Belgmark. Siden ekspanderte det og fikk navnet Valentina. Andre småkonger forlater sine kongeriker i sandkassen. Fusagutten tok visjonene med til studiene på Kunsthøgskolen i Bergen.

I kunstprosjektet sitt var Morten Holmefjord visekonsul for oppdiktede IFDPR (Imperial Federation of Democratics Principalities and Republics), en monarkisk forbundsstat som ble opprettet i 1903 og trolig ligger på det eurasiske kontinent. IFDPR bestemmer seg for å ha Fusa som satsingsområde. Planen er at Fusa skal okkuperes og skilles ut som egen stat, bli opptatt som medlem av IFDPR og få navnet Kongedømmet Fusa.

21. JUNI 2003 holdes en høytidelig kroningsseremoni. Med ordfører, lensmann, eldrerådsformann og heimevernssjef til stede blir Morten Holmefjord kronet til visekonge av hjemkommunen sin. Fusa med sine 3700 innbyggerne fikk eget flagg, grunnlov, myntenheten «den fusiske krune» (FSK), sentralbank og kongelig residens.

Medieomtalen og reaksjonene ble massiv. Fra observatørpost i Oslo så urbanist og sentralist Erling Fossen for seg en tikkende politisk bombe som kunne velte den norske nasjonen. Fusa ble beskrevet som Vestlandets svar på baskerland.

12. september 2005 ble det holdt folkeavstemning i Fusa for å avgjøre kommunens suverenitet og politiske status. Et knapt flertall avskaffet det fusiske monarkiet. Nyttårsaften 2005 holdt Fusakongen sin avskjedstale i en fullsatt Fusa kirke før han tok fergen ut på Bjørnefjorden, senket kronen og dro i selvpålagt, toårig eksil til Uruguay.

EN NY TID tar til. Men visekongerollen Morten Holmefjord hadde påtatt seg, det intense ønsket om å skape en felles fusaidentitet og jage bort Bygdedyret, følelsen av å være i periferien - alt dette følger fusagutten over havet idet flyene letter, lander, letter og lander, til han stiger ut i Montevideo og inn i sitt nye liv.

Halvannet år senere, mettet av Montevideos støy, bosetter han seg i badebyen Piriápolis. Her er han skrivende redaktør av Piriápolisposten, en norskspråklig «partipolitisk uavhengig, rojal-fusisk, interlokal avis for Piriápolis og Fusa». Med fire utgivelser årlig og om lag 100 abonnenter i gamlelandet. Leserne får underfundige betraktninger om livet i Fusa og Piriápolis. Som ikke er så ulike når alt kommer til alt.

— Første gangen jeg gikk av bussen fra Montevideo og så fjellet og åsene til Piriápolis, var det som synke tilbake i en god lenestol. Å ha fjell i ryggen betyr mye for vestlendingen i meg, sier Morten Holmefjord.

— Norge og Uruguay er to ubetydelige nasjoner i verdensmålestokk. Hadde du tørket dem vekk med en klut, hadde ingen merket noe. Ordene «bygd», «lokal» og «provinsiell» er negativt ladet i Norge. Vi er alle lokale, men folk fra hovedstedene vet det ikke selv. De får seg selv og andre til å tro de er sentrum. Fusa og Piriápolis er begge plasser som er midt i verden, men de vet det ikke selv.

Det var følelsen av mindreverdighet, av å være en utpost, av å gå og skule på hverandre og ikke våge ta oppvaskmøter om eldgammelt grums Fusakongen ville til livs i hjembygden sin. Fra 1903 til 1963 besto Fusa av de tre kommunene Fusa, Strandvik og Hålandsdalen. Da disse ble samlet til ett rike med Eikelandsosen som kommunesenter, opphørte grensene bare på papiret. I folks bevissthet lever de videre, mener Holmefjord.

— Fusa eksisterer på en måte ikke. Slik er det i mange norske kommuner.

Fusaidentiteten finnes ikke. Fusa er et ikke-sted. Fusakongen skulle tale folkets sak. Skape en lokal identitet, få slutt på småligheten.

Moren Torhild har opplevd at folk hun kjenner overser henne på butikken fordi de mislikte sønnens prosjekt. At Fusakongen skulle gjøre alvor av eksilplanene var foreldrene aldri i tvil om. Torhild trekker på smilebåndet:

— Det var vel ikke så mange som trodde han skulle reise. «Da kjenner dere ikke Morten,» sa jeg!

— Nei, men han hadde vel ikke trengt å reise så langt!? sukker faren Torstein.

PRØVELSENE HAR VÆRT harde. Første dagen i fremmed land vaser Fusakongen gjennom Montevideo på vei mot Rio de la Plata, Sølvelven som er så vid at en ikke kan se over til andre bredden.

Husene blir mer og mer falleferdige, men den abdiserte Fusakongen tenker bare på havet han skal se, uroes ikke før en gjeng plystrer på ham og følger etter.

Tre meter fra bølgene i landet han håper vil ta ham i favn, en knapp time etter at han ankom, forlanger en hettegenserkledd kar penger ved hjelp av en gjenstand som Holmefjord ikke tør tenke på hva er.

«Det kan ikke være sant,» sier hodet hans, mens han i en slags avledningsmanøver prøver å tilby en sigarett. Det slår dårlig an. I neste sekund ligger den abdiserte Fusakongen på bakken og skriker ut med opprevne bukser og blodet silende, mens overfallsgjengen trekker seg tilbake, noen fattige pesos rikere. Slik er starten. Siden skyer det over ytterligere.

— Det første året var et svart år, sier Morten Holmefjord.

— Etter Fusakonge-prosjektet er det som om livet er slutt. Som å dra i snoren. Slik det er nå, har jeg ikke lyst til å reise tilbake. Jeg har ikke lyst til å reise hjem. Ikke tale om. Det er for mye som er ødelagt. Det er bare trist. Punktum.

— Hva har du lært?

— Hva heter det igjen? «Pass på hva du ønsker deg.» Det har jeg lært. Når en velger å utsette seg for ting, må en regne med at det ikke går som en ønsker. Jeg har alltid ønsket å bli konge.

— Hvorfor valgte du Uruguay?

— Det var tilfeldig. Det sto mellom Uruguay, Madagaskar og India. Jeg ville et sted der folk fremdeles kan utføre håndverk og der det ikke skjer for mye. Etter at jeg traff Patricia tenker jeg at det ikke er noen straff i å være her.

— Har du problemer med å skille visekongerollen fra Morten Holmefjord?

— Når du har vært så totalt inne i et prosjekt som dette, selv om du skiller mellom rollen og personen, er du blittsettpå som Visekongen. Jeg var ikke i en rolle, jegvarVisekongen av Fusa. For mange er jeg det ennå. De spør: «Når kommer visekongen tilbake?». Visekongen finnes ikke mer. Jeg kan si det til jeg blir blå, men folk hører det ikke. Det er mange som håper Fusakongen skal komme hjem og utrette noe.

— Om folket hadde ønsket deg, ville du da fortsatt?

— Jeg ønsker meg ikke tilbake som visekonge, men vet ikke hvordan jeg skal håndtere at jeg ikke er det lenger.

EGENTLIG VILLE HOLMEFJORD gifte seg i Fusakonge-uniform. Men med diktaturfortiden til Uruguay var han redd for å støte noen av bryllupsgjestene. I stedet nøyer han seg med å bære «den viseregale heiderskrossen», medaljen Fusakongen delte ut til folk som hadde gjort en innsats i god fusisk ånd.

Lokale krefter har prøvd å rundlure ham, utlendingen, ved å skru opp prisen på maten til de 100 inviterte gjestene dagen før han skal svare «si, accepto». Carmen Vaccarezza, Mortens uruguanske mamma, farer harmdirrende rundt og redder stumpene. Som ung kvinne utvandret hun til Canada med ektemannen. Det gikk tyve år før hun flyttet hjem igjen. - Morten er som min sønn. Jeg vet hvordan det er å komme til et nytt land uten å kunne språket. Jeg møtte selv snille mennesker som hjalp meg. Nå kan jeg returnere det, stråler Carmen.

Sammen med lærerekteparet Daniel Irilarry og Beatriz González er Carmen Fusakongens beste støttespillere.

— Vennskap er mye mer seriøst her enn i Norge. Det er nesten som ekteskap, mener Holmefjord.

Han savner familie og venner. Savner å skjønne hvordan folk tenker. Han lever stadig med følelsen av å ha mistet alt. All sin energi har han pøst ut på kongeprosjektet. Det har vært vanskelig å skape noe nytt. Han har fått støtte til et gallerirom. Centro Real de Cultura Fusana en Piriápolis. Kongelig senter for fusisk kultur i Piriápolis. De kreative prosessene er stadig lenket til Fusa. Men han ser lyst på fremtiden, selv om han ikke våger drømme. - Jeg passer meg for det nå, om du skjønner. Jeg er kunstner og har knapt inntekt, men jeg har bedre sikkerhetsnett enn de fleste i Uruguay. Mister du jobben her, har du 25 prosent lønn i et halvt år. Etter det har du null.

Det uruguanske samfunnet fyller ham med takk-nemlighet.

— De fleste jeg har møtt her nede har båret på noe. Enten de er blitt lurt, har problemer i familien eller har sittet i fengsel. Det som er bra med Patricia, er at hun tror ennå at alt er mulig. Det hadde jeg faktisk glemt. Å bo sammen med en person med den holdningen er helsebringende. Det er en resept jeg kan skrive ut til alle.

Patricia er like full av lovord:

— Jeg fant hos Morten det jeg ikke fant hos uruguanske menn. Han er sjarmerende, en gentleman og har lidenskap. Han er snill og oppriktig. Han er en person som drømmer. Jeg tenker at han lever i sin verden som kunstner. Han trenger sitt rom.

Noen vil si eventyret om Fusakongen er brakt til ende. Men etter at eksiltilværelsen er utløpt nyttårsaften, skal Morten Holmefjord gjøre seg klar til å vende tilbake til Fusa. Planen er å reise hjem våren 2008 på noen måneders visitt. Fremdeles har han vyer. Men mannen som ble tildelt Kommunikasjonsprisen 2005 for Hordaland/Sogn og Fjordane har lært leksen. Fusakonge blir han aldri igjen. Med mindre folket foretar en helomvending på eget initiativ. Holmefjord nikker:

— En skal passe seg for å hjelpe folk som ikke ønsker hjelp. De må ønske hjelp selv. Du kan ikke tvinge hjelp på noen.

Silje Kathrine Sviggum
Silje Kathrine Sviggum
Silje Kathrine Sviggum
Silje Kathrine Sviggum
Silje Kathrine Sviggum
Silje Kathrine Sviggum