JAKOB RUBIN

CHR. THYE-PETERSEN

Så kom bussen heller ikke den dagen, og det er lenge siden den gjorde det, så lenge at Yoandra for lengst har gitt den opp.

Hun står ved veikanten langs Quinta Avenida i Havannas vestlige utkant mens en koksgrå himmel åpner for enda en kortvarig kaskade av troperegn.

Innbyggerne i Cubas hovedstad finner vei hjem etter arbeidsdagen. I pyttene foran Yoandra passerer en ujevn strøm av ramponerte 50-talls dollarglis, rustne Ladaer og osende lastebiler, stuet med mennesker både foren og bak.

Kommunistisk «eldorado»

Yoandra rekker armen frem og vifter de forbikjørende inn til siden. Forgjeves. Ved hennes side står konkurrentene tett; unge, gamle, skolebarn, bønder og kvinner i stramme bukser med magen bar. Alle skal et sted, men bilene på Quinta Avenida er for lengst fulle. Transporttid i Cuba er ikke kvalitetstid.

En gang fungerte infrastrukturen på øyen. Det var den gang man hadde venner. Den gavmilde onkelen i Sovjetunionen leverte olje til dumpingpris og kjøpte rørsukker til overpris. På den måten hang økonomien sammen, og landet kjørte mer eller mindre rundt — i bokstaveligste forstand.

Da giganten i øst styrtet i grus, forlot mesteparten av dens vasallstater raskt den kommunistiske blindgaten. Men Cuba ble.

Konsekvensen av uten varsel å miste en fast milliardstøtte var et økonomisk ragnarok og en såkalt período especial, en spesialperiode erklært av Fidel Castro, som ba borgerne være klare til å yte nye ofre.

Mest av alt minner situasjonen i det postsovjetiske Cuba om økonomisk unntakstilstand. Langs landets landeveier ses altfor tydelig hvilken pris Cubas befolkning betaler for den sosialistiske revolusjonens overlevelse.

Å eie eget kjøretøy er en luksus for de få. Resten må gjennom daglige pinsler for å komme fra sted til sted. Yoandra var blant de heldige å komme hjem før mørkets frembrudd, da vår reportasjebil kjørte inn til siden og stanset.

Den første dagen av vår ekspedisjon til Cuba kunne passende brukes til et forsøk på å beskrive hverdagen for den menige cubaner ved å fylle bilen med så mange haikere som mulig og komme i prat med dem. Når vi nå likevel skulle tvers gjennom den vestlige delen av landet.

Den første haikeren

Yoandra satte seg inn. En sjenert, fyldig, mørk kvinne, hvis skjeve øyne - kanskje nedarvet fra en av de 150.000 kineserne som kom til Cuba i 1840-årene og 1920-årene - raskt falt på tyggegummipakningene mellom forsetene.

— Det kan gå timer før der kommer en guagua, sier hun og henviser til den spesielle cubanske busstypen, en firkantet kasse av jern, uten fjæring i moderne forstand, med upolstrete seter, manglende vindusruter og totalt uforutsigbar kjøreplan.

Yoandra leser til datatekniker i Havanna og mangler et år av sin utdannelse. Hun har knapt 15 kilometer til og fra Cangrejeras, og det er lenge siden det sist kom en guagua på et passende tidspunkt.

Hun haiker hver dag. I likhet med hundretusener av andre cubanere. Som student mottar hun et beløp i måneden av staten, men omregnet til norske kroner er det ikke mer enn noen kroner i uken. På skolen serveres det varm lunsj for en peso, under 25 øre, og etterpå - når utdannelsen er ferdig?

— Jeg håper på en jobb. Datateknikere har vanskelig for å få jobb innen sitt fag. Men noe annet kanskje, sier hun. Blikket forteller alt. Arbeidet er ikke så viktig. Cubanere som 20-årige Yoandra nærer ikke de store forhåpninger om fremtiden.

Med på fest ...?

Med et lager av tyggegummi i hånden går hun av et sted uten umiddelbart synlige hus. Skal visst opp en sti. Men vi trenger ikke unnvære selskap lenge. Denne gangen jumper to unge kvinner inn, kledd for fest til tross det tidlige tidspunktet.

De skal hjem til den ene. De studerer engelsk, sier de, men ingen av dem kan si en setning på yankienes språk.

De vil være med til vårt bestemmelsessted, Cubas vestligste punkt i naturreservatet Guanahacabibes, men da vi avviser, går de av etter en kilometer eller to. Samtale ble det ikke til stort av. Munnen deres var stappet med tyggegummi fra det sekund de så pakningen.

En fantasihistorie

Atter alene, men ikke lenge. «El Moro» Perez er vår neste gjest. Den 19-årige agronomen som opplyser at han har betrodd arbeid som ingeniør i tobakksindustrien hos den legendariske tobakksprodusenten don Alejandro Robaina, står i en klynge haikere under en bro på motorveien Havana-Pinar del Rio og er den første som kommer løpende da vi stopper ved et naturtoalett.

El Moro setter seg, får en tyggegummi og begynner å snakke svært høyt. Hans historie skulle vise seg temmelig fantasifull. Jo, hans liv er godt, sier han, men månedslønnen på 280 pesos er vanskelig å leve av.

Man tror ham når man vet at den tilsvarer vel 70 kroner. Til gjengjeld har han ikke mange utgifter. Hans hjem er gratis, strøm og telefon er kraftig subsidiert, han får varm mat på arbeid, og det er daglig leger tilknyttet tobakksplantasjen. Er det det minste i veien, blir man undersøkt.

Cuba har et helsesystem som roses over store deler av verden, og 19-årige el Moro føler seg vel på Cuba, så vel at han inviterer på en kopp kaffe med Don Robaina - hans venn.

Han forklarer at for ham er Miami ikke drømmenes mål. El Moro blir på Cuba. Det er problematisk, men det er det mye annet som også er, sier han.

Tobakkslegenden

Vi kjører en omvei. 15 kilometer sør for Pinar del Rio svinger vi inn på en grusvei. Vi svinger flere ganger. Med et står vi foran en av Cubas store sigarprodusenter, og da opphører åpenbart vår venns innflytelse brått. Jernporten er stengt og don Robaina gått, men en forbipasserende presenterer seg som don Robainas nevø.

Porten går opp og vi står på gårdsplassen foran den 84-årige legendens hus, en ydmyk villa i betong. Vår venn, El Moro, blir bedt om å holde seg utenfor porten. Nevøen Juan forklarer at det er skjedd en del tyverier i det siste.

Og han er ikke don Robainas venn, forsikrer Juan. Minutter senere står vi overfor Don Robaina i stråhatt med en nytent, hjemmerullet sigar i det rynkete ansiktet.

Veiviserne

El Moro står på avstand og kikker. På grunn av hans ord er det like før vi hadde kjørt forgjeves. Men som Carlos, Juan og Felix, vi også hadde med på turen denne ettermiddagen, var El Moro uerstattelig som veiviser.

Veiskilting bedrives på det nærmeste ikke på Cuba. Uten lokalkjennskap ligger risikoen for å kjøre feil på nøyaktig 100 prosent. El Moro og våre øvrige haikere var ikke bare kilder til denne historien. De var også utmerkete guider.

<b>HAIKER OG VEIVISER:</b> Han snakket høyt og støyende, og kom ut å kjøre, men El Moro viste oss veien til en av Cubas mest kjente tobakksprodusenter.<p/>LARS KRABBE (foto)
<b>REGN PÅ CUBA</b>: Morgenskyll over Havanna, med en sliten paraply.<p/>LARS KRABBE (foto)
<b>TOBAKKSLEGENDE:</b> Don Alejandro Robaina (84) - den legendariske cubanske sigarprodusenten. I bakgrunnen hans første bil, en Ford fra 1936, som stadig går, men ikke brukes fordi han mener den bruker for mye bensin.<p/>LARS KRABBE (foto)