Hun var 35 år og etablert med egen familie da moren oppsøkte henne i Volda og fortalte hvem den virkelige faren var. Allerede som liten jente hjemme i Oslo hadde hun grublet litt over hvorfor hun var så ulik sine to eldre søsken.

– Jeg har jo en litt spesiell nesefasong. Men jeg skjønte straks sammenhengen da jeg så bildet av Halvard mens min mor var på besøk! sier hun lattermildt.

Det hadde seg slik at moren, etter lengre tvil og nøling, fant en foranledning til å fortelle datteren sannheten. Den kom i 1981, da forfatteren Gidske Anderson utga biografien om den tidligere utenriksministeren. Han hadde da vært død i over ti år. Men i boken, som moren hadde med til datteren, står det forståelig nok ingenting om denne delen av privatlivet. Forfatteren visste helt sikkert ikke noe hun heller. Gidske Anderson kjente riktignok Halvard Lange godt, men stort sett bare som politiker. Hun beskriver ham som «en nesten sky mann.»

Menneskelig aspekt

Ragnhild Hedemann har nølt med å fortelle sin spesielle livshistorie. Var den forresten så «spesiell» at den kunne ha interesse for allmennheten? resonnerte hun.

Men hun medgir at historien både har en menneskelig og en interessant politisk dimensjon. På den ene siden den ungdommelige pasifisten og militærnekteren som ble glødende NATO-tilhenger, og dernest hun selv som den iherdige SV-politikeren som ble en like glødende NATO-motstander.

Det menneskelige aspektet er heller ikke uvesentlig. Hedemann forteller at det bare var et fåtall mennesker som kjente sannheten om hennes opphav. Det var knapt flere enn Ragnhild Hedemanns mor og stefar, og Halvard Lange og hans kone. Slik var det i årtier, like til flere av de impliserte var gått bort. Temaet var tabu de luxe. Det var alle innforstått med.

I dag er det derfor lettere å snakke om dette. En av Ragnhilds egne døtre var bare ni år da hun fikk vite sammenhengen, og hun reagerte slik:

– For en spennende familie du har, mamma!

Kunne blitt skandale

– Bebreidet du din mor for fortielsen gjennom så mange år?

– Nei, absolutt ikke. Det var viktig at både hun og de andre som kjente sammenhengen holdt tett. Det er lett å forstå det. Han var toppolitiker og landets utenriksminister. Tenk hvilken skandale det hadde vært om sånt kom ut! Hvem kunne ikke finne på å bruke det mot ham, rett og slett for å ramme ham politisk i en gitt situasjon!

Min mor var livredd for at det skulle komme ut. Det var nok heller ikke så lett å bestemme seg for når jeg skulle få vite det, sier Hedemann.

Dager i Stockholm

Det var i maidagene 1945 konsentrasjonsleirfangen Halvard Lange kom med de berømte «hvite bussene» fra Sachsenhausen til Stockholm. Han var der noen dager før han dro videre til Oslo der hans kone Aase ventet på ham.

Det var naturlig for ham å ta inn hos sin svigerinne, konens søster, som hadde kommet til Stockholm under krigen. Så endte det som det gjorde, hun ble gravid og Ragnhild ble født i januar året etter.

Mens krigsfangen dro hjem, slik planen var, ble Ragnhild boende noen år i Sverige sammen med moren og stefaren Reidar Hedemann. Han var ansatt ved den norske legasjonen i Stockholm og hadde arbeidet som journalist i Arbeiderbladet før krigens begivenheter trakk ham inn i motstandsarbeid. Deretter måtte han flykte over grensen.

Det vesle barnet vokste opp på Lidingø like utenfor hovedstaden og snakket svensk før hun lærte seg norsk.

– Jeg trodde hele tiden at det var Reidar som var faren min, sier hun.

Noen år senere giftet moren seg på nytt. Lektor Gunleiv Kristian Lothe fra Bergen ble en god og omsorgsfull stefar som hun i dag bare har gode minner om. Også han visste naturlig nok hvem Ragnhilds far var. Men han røpet aldri noe.

Traff ham sjelden

– Hvordan reagerte du da du fikk kjennskap til de faktiske forhold?

– Jeg var først og fremst glad for å få vite at han jeg trodde var min far ikke var det. Men etter hvert følte jeg et savn, og en sorg må jeg vel si, over at jeg ikke fikk anledning til å bli kjent med Halvard Lange som menneske. Jeg var riktignok 24 år da han døde, men jeg traff ham bare en håndfull ganger, for det var bare unntaksvis at han som travelt opptatt politiker hadde anledning til å delta i familieselskaper. Det var fremfor alt min mors familie vi hadde mest kontakt med. Min halvbror Christian har vist meg noen brev fra vår felles far som sier meg at jeg svært gjerne skulle ha likt å bli kjent med ham, sier Ragnhild Hedemann stille. Hun snakket aldri politikk med ham. Det falt seg ikke naturlig.

– Vi hadde veldig respekt for ham, ettersom han var utenriksminister. Ja, og jeg er også stolt av hans politiske arbeid. Han gjorde en stor innsats for landet på så mange måter.

Derfor er jeg glad for at min datter har kalt sin sønn Hallvard, riktignok med to l-er.

Pasifist og militærnekter

– Demper det noe av gleden når du likevel står på et motsatt standpunkt i NATO-spørsmålet?

– Nei, for jeg kan ikke så lett sette meg inn i de avveininger han måtte gjøre i den posisjonen han satt i. Derfor kan jeg ikke kritisere ham for at han gjorde som han gjorde. Jeg har med det utgangspunktet ingen problemer med å forholde meg til at han ble en av NATO-gründerne.

Det er mer interessant å tenke tilbake på at han var pasifist i sine yngre år. Der kjenner jeg meg selv igjen, for jeg har i hele mitt voksne politiske liv vært det samme, sier Hedemann. Hun har vært aktiv både i Folkereisning mot krig og i anti-apartheid-bevegelsen ved siden av mangeårig innsats for SV.

Denne høsten gir hun seg som folkevalgt og trer ut av bystyret i Bergen. Her har hun hatt fast plass like siden 1995, og vært både gruppeleder og kommunalråd. Hun var for øvrig tidlig ute og kjempet hardt for 6-timersdagen. Nå skal hun bare nyte livet og gjøre alt det hun tidligere har måtte forsake. Men stillingen som rådgiver ved Høgskolen i Bergen fortsetter hun i.

Oppsøkt av Reiulf Steen

Det var i 1982, like etter at hun fikk vite om sitt kjødelige opphav, at hun flyttet fra Volda til Bergen. Hun var utdannet fysioterapeut, og det var kjærligheten som trakk henne sørover.

Olav, som var fra Eidfjord, ble den nye mannen i hennes liv. De møttes i politisk sammenheng. Også han var SV-er. Dessverre døde han i 2002. Samme år mistet Ragnhild også moren. Det var en tung tid.

Men det var som ung AUF-er hennes politiske karriere begynte. På 60-tallet fikk hun til og med forespørsel fra Reiulf Steen om å bli medlem av sentralstyret i AUF. Men av ulike grunner ble det ikke noe av.

Det var takket være hennes mor, som var ivrig arbeiderpartikvinne, at unge Ragnhild engasjerte seg i ungdomspolitikken. Familien bodde på østkanten i Oslo. Hun var radikal og reagerte sterkt på raseskille og undertrykking internasjonalt, ikke minst i Sør-Afrika. Senere var det kvinnesak og urettferdighet i vårt eget samfunn som opptok henne like mye.

Familien Monsen

EF-striden i 1971-72 førte til at veiene skiltes. Til morens store sorg gikk datteren senere inn i det nystiftede SV. Mens hele morsslekten (Monsen-familien) var trygt forankret i Arbeiderpartiet, ble Ragnhild altså en overløper. I de betente årene på 70-tallet var det en tøff opplevelse.

Morfaren, Fredrik Monsen, hadde så lenge han levde vært pater familias. Han var forsvarsminister i Hornsrud-regjeringen i 1928, og senere i Nygaardsvold-regjeringen. Etter krigen var han i flere år stortingspresident. Det var en av døtrene, Aase, som ble Halvard Langes hustru nummer to.

Raus tante

– Hvordan var forholdet mellom din mor og hennes søster, som allerede var gift med Lange da du ble født?

– Jeg fikk aldri inntrykk av at det var vanskelig. Jeg selv hadde veldig god kontakt med henne så lenge hun levde. En liten, søt historie forteller sitt: Jeg var visstnok bare et år gammel da tante Aase kom med en ring som var en gave fra henne og Halvard til meg. Det forteller det meste.

Og mellom henne og Halvard Lange var det et nært og harmonisk forhold livet ut. Hun oppga sin egen karriere som lærer for å være utenriksministerfrue på heltid. Aase sørget også sterkt og lenge da han plutselig døde i mai 1970, noen dager etter at han fikk hjerneslag.

– Var du i begravelsen?

– Nei, det lot seg ikke gjøre.

Følelsesmenneske også

– Har du noen likhetstrekk med Halvard Lange, bortsett fra ansiktet?

Ragnhild Hedemann nøler litt. Begge har hatt sine røtter og engasjement i arbeiderbevegelsen. Men gemytt og væremåte må ha vært noe ulik.

– Jeg er nok krassere, eller rettere sagt mer direkte i form enn han var. Det henger kanskje sammen med at jeg alltid har vært i opposisjon. Jeg er opptatt av å være tydelig. Da kan det av og til bli misforstått, som at jeg er sint, sier SV-politikeren som har stått på barrikadene i hele sitt voksne liv, og mer til.

– Men far var nok mer av et følelsesmenneske enn det offentligheten fikk inntrykk av. Det er kanskje litt «rart» å få vite at han nærmest brast i gråt da han på regjeringens vegne holdt minnetale i Oscar Torps gravferd. De hadde riktignok stått hverandre meget nær i over en mannsalder. Men det gir et mer nyansert bilde av Halvard Lange enn det folk flest dannet seg av ham i samtiden, sier Hedemann.

KJENT FAR: Ragnhild var 35 år da hun fikk vite at tidligere utenriksminister Halvard Lange var hennes far.
Amundsen, Paul S.
SLÅENDE LIKHET: Ragnhild Hedemann lurte lenge på hvem hun hadde nesefasongen etter.