Paul Otto Brunstad

Vi lærer våre barn frykt og respekt for utrygg skøyteis, biler og fjellskrenter. Håpet er da at denne frykten skjermer dem fra det som truer liv og helse. På den måten kan frykten for det onde og farlige være et gode. Langt mer problematisk og farlig er frykten for det gode. Denne merkelige og lite påaktede frykten har potensiale til å ødelegge et hvert menneskelig fellesskap; ekteskap, familier, vennskap og kollegafellesskap. Det er derfor all grunn til å se nærmere på denne fryktens vesen.

Den onde taushet

På hvilken måte arter så frykten for det gode seg? Denne ødeleggende fryktens kjennetegn er den onde taushet , sier den danske filosofen Søren Kierkegaard. Etter konflikten frykter vi den gode og åpne samtalen, den forløsende latteren, de forsonende ordene, den utstrakte hånd; alle disse gode tingene blir en trussel mot vår egen innestengte bitterhet og stolthet. Derfor søker vi mørket heller enn lyset, taushet heller enn ord, ensomhet heller enn fellesskap. Vi vil ikke oppgjør, vi vil ikke snakke, vi vil ikke ut med språket. «Nei, det er ingen ting», sier vi og vender blikket bort i taushet. Vi blir brennende inne med det onde og uforløste, og mens varmen øker på innsiden, synker temperaturen på utsiden. Det blir kaldt rundt oss. Det blir kaldt rundt middagsbordet, i ektesengen, i familieselskapet, i klasserommet, på arbeidsplassen, på lunsjrommet, ved forhandlingsbordet, i kirkerommet.

Denne rugende og knugende tausheten er likevel ikke det siste. For når bitterhetens flammer har brent lenge nok og trykket i de onde «tankene» har blitt stort nok, så eksploderer de. Den knugende tausheten blir plutselig brutt av en smellende dør, en uventet og uforståelig anklage, en brå beskyldning, en alvorlig krenkelse eller i verste fall som en voldelige handling. Som lyn fra klar himmel blir den innesluttede tausheten flerret og ondskapens brutale ansikt kommer til syne. Det onde er da det lunefulle, det bråe eller det plutselige. Frykten for det gode bærer frukt, onde og bitre frukter.

Ord skaper

Hvordan kan vi overvinne denne frykten for det gode? Ved å fortsette samtalen, ved å gi de indre erfaringene et tydelig og forståelig språk, er vi allerede i ferd med å overvinne det onde. Ordene våre har en skapende og frigjørende funksjon. På samme måte som Gud skapte og forsonte verden gjennom sitt guddommelige ord, skapes og forsones menneskelige fellesskap gjennom det menneskelige ord. Ordene om tilgivelse, dialogen, meddelelsen blir en frivillig åpenbarelse som gjør oss tydelige og synlige for våre medmennesker. Den vedvarende samtalen motvirker den onde, lunefulle og uberegnelige tausheten. Ved å snakke sammen får innsikt og forståelse i hverandres problemer, noe som muliggjør løsninger og forsoning før det hele blir en eneste stor gordisk knute.

Ingen av oss er feilfri, men det er heller ikke det avgjørende. Faren er ikke uenighet, heller ikke feilgrep. Det farlige er den knugende og innestengte bitterheten som frykter den gode samtalen etter at det onde har skjedd. Her har vi alle et ansvar som ingen av oss kan unndra oss. Vi søker å lære våre barn å frykte det onde, men lærer vi dem og oss selv å frykte den farligste av all frykt, frykten for det gode?

Paul Otto Brunstad