Tonen i samtaleboken de to nå gir ut på Aschehoug, med Anne Grosvold som skrivende hjelper, er lett i stilen og tonen, og skifter mellom godlynt utveksling av finter og lengre utredninger om seriøse politiske spørsmål.

Forlagsdirektør William Nygaard betegner samtalesjangeren som «smidig og interessant», en bokform som gir samtalepartnerne en anledning til å stanse opp og tenke etter, samt formidle noe mer til leseren enn hverdagens bruddstykker.

Initiativet kom fra Aschehoug, og samtalene foregikk rundt kjøkkenbordet i den nye statsministerboligen, et steinkast fra Thorvalds barndomshjem og i det samme strøket der Jens vokste opp.

Tredje år på rad For to år siden møttes Jahn Otto Johansen og Berthold Grünfeld i bokform, i fjor de politiske veteranene Kåre Willoch og Odvar Nordli. Og nå altså far og sønn Stoltenberg, den første snart 80 år, tidligere utenriksminister og internasjonal fredsmekler, den andre nettopp rundet 50 og statsminister med et stortingsvalg vel to uker unna.

– Det er jo en veldig enkel måte å lage bok på, da. Thorvald og jeg har hatt fire lange frokostsamtaler om en masse emner, og så har Anne Grosvold og andre gjort det til en ferdig bok. Det er fint at den kommer ut før valget, fordi vi går gjennom viktige sider ved det norske samfunnet og den norske modellen, sier statsministeren.

Sammen har de to Stoltenbergene dekket over en lang periode i norsk politikk. De deler verdigrunnlag og politiske standpunkter, treffes ofte, men har nesten aldri tid til lange meningsutvekslinger og høyttenkning om politiske hendelser, både de som har vært, og de som ligger fram i tid.

– Jeg har ikke hatt så lange samtaler med Jens siden han ble statsminister. Og jeg kan ikke huske at det var så mye humor. Jeg lo godt da jeg leste den ferdige boken, sier Thorvald.

Gir få råd

Han får stadig spørsmål om hvorvidt han gir råd til Jens om ditt og datt i politikken, men forklarer at han holder seg litt i bakgrunnen, i erkjennelsen av at «den som er midt oppe i det, kan vurdere sakene best».

– Jeg gir langt færre råd enn det folk flest tror, sier Thorvald.

– Nåja, du ringer meg jo når du mener jeg har vært litt bisk på fjernsyn og ber meg smile mer, skyter Jens inn.

Men i boken er det statsministeren som tar mest plass og serverer opptil flere eksempler på det han selvironisk kaller «miniseminarer».

Samtalene trekker de lange linjer i norsk etterkrigspolitikk, og far og sønn er enige om hva som har vært de tre viktigste politiske prosjektene i disse tiårene.

Den første fasen, Einar Gerhardsens tid, dreide seg om å løfte arbeiderklassen opp til makt og innflytelse, den andre om likestilling og kvinnenes inntog i politikken, Gro Harlem Brundtlands periode.

Og det store politiske prosjektet nå er å løfte inn alle dem som har en annen etnisk bakgrunn, få inkludert dem som faller utenfor.

En rekke temaer er utelatt i samtalene, men så er da heller ikke boken et politisk program, en saksliste fra A til Å, som Jens formulerer det.

– Det er samtaler om politikk mellom Thorvald og Jens, verken mer eller mindre!