Smilende kommer hun inn, frøken Margarida (Wenche Kvamme), i klasserommet som på premieren er et auditorium i Fylkeshuset. Det er et riktig hyggelig smil, som går fort over. Hun skriver «Rævholl» på tavlen. Hun beskriver skolen som et fengsel vi ikke slipper ut av før hun bestemmer det. Hun sier hun skal piske biologien inn i oss. Så når frøken Margarida sier at dette dreier seg om kjærlighet mellom lærer og elev, føler vi at det er en kjærlighet vi godt kan være foruten.

Roberto Athaydes stykke er blitt lest mot ulike bakgrunner, fra militærregimer til mediesamfunnet. Men stykket klarer seg godt uten føringer mot noe konkret. Den manipulerende, maktsyke, ustabile bitchen – for å si det med frøken Margaritas grove språk – er overførbar til mange situasjoner og fenomener.

Metaforiske uttalelser som «Man må samarbeide med frøken Margarida om man vil oppover», eller «Frøken Margarida har ikke noe skjelett, men er myk og smidig», kan i dag fremstå som litt for åpenbare bilder på maktens vesen. Men jeg tror forestillingen, som skal på turné til flere ungdomsskoler, vil fungere godt for målgruppen. Fordi scenen er klasserommet, den daglige, vante ramme. Men det er ikke dagligdags at en lærer sier slikt i biologitimen: «Tro bare ikke at dere skal få lære å kline, suge og knulle», for så heller å opplyse om at «dere skal alle dø». Den realistiske rammen blir dermed isteden underliggjort fra det sekund frøken Margarida braser inn i rommet og snakker, skjeller, truer og hoverer uten stans i en time — og hva som er åpenbare bilder i en slik sammenheng, er ikke godt å si.

Wenche Kvammes frøken Margarida er suverent skummel, og fremkaller latter, uro og klaustrofobi. Samtidig aner vi i ørsmå glimt at kanskje frøken Margarida selv er litt på tulltur, og kunne trenge hjelp til å lime sammen noen skår i topplokket. For eksempel føler man stor medynk (iblandet avsky) med en som begynner å kline lidenskapelig med et skjelett.

Wenche Kvamme og regissør Bodil Kvamme har lagt opp til en direkte stil, hvor publikum er elevene, og blir snakket til deretter. Dette gjør at man nesten tar det personlig når hun sier «Dere betyr ingenting for meg. Jeg driter i dere». Det gjør i det hele tatt at de ulike fø­lelsene som oppstår når man er offer for urimelig maktutøvelse (som her), nettopp blir til fø­lelser og ikke teorier. Det er en styrke, for så rammes i det minste ikke vi av det som frø­ken Margarida blir slått i bakken av midt i en faglig tirade: et «teoretisk hjerteinfarkt».

INGVILD BRÆIN

Er du enig med vår anmelder? Si din mening her: