Du bør nesten være lokalkjent for å finne treskiltet som varsler Astrid's Frisørsalong. Diskret plassert på garasjeveggen i et boligfelt på Bremnes. I førti år har Astrid Østensen drevet frisørsalong hjemme i kjelleren på Bømlo. Kunder har hun fremdeles, selv om de stadig blir færre. Frisørdamen har passert 73 år, og de eldste hun har i frisørstolen, kan feire hundreårsjubileum om et par år.

Salongen har oransje, rutete gulvbelegg, veggene er gule. Et hvitt smijernsmøblement utgjør kaffekroken. Hele sytten arrangementer med kunstige blomster pryder rommet, i vinduet er ekte, fargerike kaktuser plassert i typiske 70-tallsgryter. Tre flamingoer i messing står på disken ved en av bunkene med gamle ukeblader. En opptrekksdukke iført sølvantrekk synger Jingle-Bell mens den beveger overkroppen i takt med musikken.

Denne torsdag formiddagen i slutten av januar, har Gerd Sagvaag (75) tatt sin ukentlige tur bortom søsterens salong for å få lagt håret. Astrid masserer inn litt skum i fargenyansen dunkelbrun, før hun raskt og rutinert får rullene på plass. Etter 53 år som frisør, er teknikken inne. Når Astrid frisør averterer i avisen, er det for å fortelle at hun reiser bort. Annonser for å lokke folk til salongen, har aldri vært nødvendig.

— Mine kundar har vore her i førti år, dei kan ikkje tenkja seg å gå andre stader, sier Astrid.

Når kundene kommer inn i salongen, får de en pute under baken som frisørdamen har varmet opp på ovnen. Da slapper damene av og letter hjertet sitt.

— Eg seie alltid at hvis det e' nåke som e' spesielt viktig, må du ikkje fortelja meg det. Eg e' ikkje tett, presiserer Astrid.

«Det var ingen som kunne klyppa pigg sånn som du» konstaterer sambygdinger på femti pluss fremdeles når de møter frisørdamen som tilsynelatende alltid har vært der.

Men enkelte ting har heldigvis forandret seg.

— Bådnå no e' ikkje sånn som før. Då la mødrene dei over knenå, mens dei skreik alt dei klarte. Det var tårer og snørr, det var sanneligen ikkje enkelt å klyppa! No skrike ikkje bådnå, dei e' ikkje redde, forteller Astrid Østensen.

Søstrene snakker om hvordan det var før i tiden på Bømlo.

— Hvis dei tok permanent her, så var dei ikkje kristne. Det var synd å ta permanent for femti år siden, sier Gerd Sagvaag.

Ikke rart Astrid hadde kvaler med yrkesvalget. En ferietur med foreldrene til Odda, på besøk hos en onkel som var prest, ble avgjørende. På et bord i prestegården, fant Astrid en salmebok.

— Salmeskaldane som hadde dikta salmane, var avbilda i flotte parykkar. Når dei kunne laga slike fine salmar og bruke skikkelege parykkar, kunne eg ta permanent, tenkte eg med meg sjøl. Det var ein voldsom overveielse. Eg trudde jo på Jesus, det har eg alltid gjort, forteller Astrid alvorlig.

Astrid og Gerd mimrer om gamle dager. Den gangen kvinner ikke fikk være med i sangkor hvis de ikke hadde dult i nakken. Naboen Gunnar som kjørte arbeidsrute til Rubbestadneset, og som nektet to jenter å være med bussen da han fikk vite hvilket ærend de hadde. Jentene skulle ta krøllbåten til Stord for å gå til frisør og ta permanent, det syntes ikke Gunnar var nødvendig, så han sendte dem hjem igjen. Den samme Gunnar var så glad da Astrid åpnet sin første frisørsalong hjemme i kammerset hos foreldrene at han satte opp stolper og lot henne få låne strøm fra hans aggregat. Slik fikk hun testet om det nyinnkjøpte tørkeapparatet til salongen virket.

Ute i den lille kjellergangen, henger diplomene tett i tett. Fra «Stockholms Damefrisöracademie som gir Astrid attest «för utomordentligt goda kunnskaper inom yrket.» På et kursbevis fra Vidal Sasson, er Astrid avbildet sammen med den nesten skallede frisørguruen i London.

— Har du virkelig vært på kurs hos Vidal Sasson?

— Ja, svarer Astrid og griner litt på nesen.

— Han sa til oss at me va' ikkje fine på håret. Då sa eg at «eg syns ikkje du e' så fine på håret heller!»

Rosa hjerter på vinduene pynter fasaden til Lise Salongen i Sandviken. I det hvite og rosa lokalet sitter to damer med krøllnåler i håret, plassert med god avstand under hver sin hårtørker. Frisør og innehaver Anne-Lise Vikøren (62) virker ikke direkte begeistret over uventet besøk fra Bergens Tidende. Bestemt ber hun oss om å sitte ned og vente til hun har gjort seg ferdig med kunden som står for tur.

Det gamle kasseapparatet har fått en omgang med rosa maling og står på utstilling i salongen. Frodige, grønne planter skaper hjemmekoselig atmosfære.

— Er det varmt, spør frisørdamen en av damene under tørkehetten. Hun viser omsorg, Anne-Lise Vikøren. Vil at kundene skal føle seg vel og ivaretatt. Derfor vil hun ikke ha utidige avbrytelser når damer unner seg en gylden fristund med egenpleie.

— I nye frisørsalonger sitter folk på rekke og rad. Men kundene vil gjerne ha sitt private rom, derfor plasserer jeg dem langt fra hverandre. Slik at de får ha sin plass for seg selv, forklarer Anne-Lise. I 45 år har hun vært frisør. Salongen i Hans Hauges gate åpnet hun i 1968. I sin første jobb fikk Anne-Lise 47 kroner uken for seks dagers arbeid.

— Du må være litt av en psykolog og ha sterk helse. Det er uhørt å legge byrde på kundene ved å fortelle om noe trist og privat. Da er det bedre å høre at andre har det verre, sier hun humoristisk.

Frisørbilen er en sliten oransje Datsun 1981-modell. Den er bare fire år yngre enn frisør Charlotte Tysnes (26), som akkurat har parkert foran blokken ytterst i Sandviken, der hun skal på frisørbesøk til Irene Kjellevold.

— Nesten hele mitt liv har jeg løyet ti år på alderen, forteller Irene med glimt i øyet mens hun hardnakket påstår at hun bare er 68 år. Ektemannens alder lyver hun ikke på, så han får være 78 år.

Irene har alt vasket sitt tykke, blonde hår før Charlotte kommer, nå tripper hun elegant inn på badet med frisøren på slep.

Charlotte spør om Irene har lyst til å klippe seg litt.

— Jeg vil helst bare legge håret. Vil ha det litt lengre, sånn at det blir romantisk, sier Irene mens hun lar hendene gli gjennom håret.

Å få frisøren hjem til seg, er luksus, men samtidig helt nødvendig, forklarer Irene. Etter at mannen skadet seg i ryggen, er det ikke lenger så hyggelig for han å være alene.

— Vi har det i grunnen ganske så koselig, sier fruen mens hun tar et trekk av sigaretten. Charlotte har rullet opp håret hennes, nå sitter hun i den lekre stuen med praktfull utsikt over Byfjorden og får tørkehetten forsiktig plassert over hårrullene.

Hjemmevant henter frisøren frem kaffekopper og asjetter, nå skal damene kose seg med kaffe og sjokoladekake.

Med gylne korketrekkere rundt ansiktet, ser Irene nesten yngre ut enn sine påståtte 68 år. Charlotte tuperer og danderer til Irene Kjellevold ser ut som en filmstjerne.

— Åh, nå føler jeg meg vidunderlig, sier hun begeistret og gir Charlotte en klem og penger før frisøren forsvinner ut døren igjen.

Permanentkrøller er hot hos Karina Hårdesign i Hagerupsvei på Landås. Pene, gamle damer på rekke og rad får håret vasket og lagt en gang i uken - eller kanskje hver fjortende dag. Med fornøyde smil og avslappede fjes sitter de der i frisørstolen og riktig nyter å bli stelt med.

Fru Aslaksen, som egentlig heter Violet, men som etter 86 og et halvt år fremdeles ikke helt har vent seg til sitt nydelige navn, synes dette virkelig er en jubelens dag. Hun har nettopp hatt en lei lungebetennelse, men endelig er hun frisk nok til frisøren. Med lynraske fingrer fikser innehaver Karin Selvik (50) permanent på fru Aslaksen, slik hun har gjort så mange ganger før. I atten år har Violet Aslaksen vært kunde hos Karin, og fire ganger i året får hun kjøpekrøller. Annenhver uke vask og legg. Det blir nært kundeforhold av slikt. Og mye velvære.

ABSOLUTT KRØLL: Fru Gunvor Haveland, (t.v.), fru Liv Løseth og fru Violet Aslaksen kommer alltid tilbake for å få nye krøller. (FOTO: MARITA AAREKOL)