Gravide, barn og unge bør verken spise oppdrettslaks eller annen stor, fet fisk. Drikk heller tran eller andre fiskeoljer der miljøgifter er fjernet eller spis mager fisk som torsk, var meldingen fra enkelte leger og helseeksperter for vel ett år siden.

Det rådet er det ingen grunn til å følge. Fisk og annen sjømat er like trygg som annen mat, noen ganger mye sunnere. Fisk inneholder viktige næringsstoffer som marine omega-3 fettsyrer, vitamin D, jod og selen.

«Ubetydelig risiko»

Senest 15. desember i år konkluderte Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) med følgende: «Fordelene ved å spise fisk oppveier klart den ubetydelige risikoen som dagens nivåer av miljøgifter og andre kjente fremmedstoffer i fisk representerer».

Vitenskapskomiteen trekker også frem at det ikke lenger er grunn til å si at kvinner i fruktbar alder bør begrense inntaket av fet fisk ut fra et helseperspektiv. Tvert imot peker komiteen på at mange gravide spiser mindre enn én sjømatmiddag i uken, og at barnet dermed kan gå glipp av fordelene som fisken gir for utvikling av nervesystemet.

Det er bekymringsfullt.

Fra fisk til noe verre

SUNT: Fisk inneholder viktige næringsstoffer som marine omega-3 fettsyrer, vitamin D, jod og selen.
z10e/NTB Scanpix

Konklusjonene fra komiteen er helt i tråd med de to vitenskapelige rapporter som kom fra europeiske og amerikanske matmyndigheter i 2014. Rapportene konkluderer med at gravide kvinner bør øke inntaket av sjømat av hensyn til barnets mentale utvikling. Det er derfor viktig at man følger rådene om et variert kosthold og ikke endrer det på grunn av sensasjonspregede medieoppslag. Det som er uheldig for folkehelsen, er alle som likevel bekymrer seg, og som på feil grunnlag endrer kostholdet fra fisk til noe verre.All mat inneholder noen stoffer vi skulle ønske ikke var der. Det gjelder enten vi snakker om egg, melk, grønnsaker, kjøtt eller fisk. Stoffene er ofte definert som miljøgifter, fremmedstoffer eller uønskede stoffer og inkluderer også rester av plantevernmidler og legemidler.

Plantevern— og lusemidler

Det viktigste er å vite hvor mye det er av dem, og om nivåene er under gjeldende grenseverdi. Så lenge det finnes en grenseverdi for et uønsket stoff i en vare, må varen holde seg under grensen dersom den skal selges. Det gjelder både villfanget og produsert mat.

I moderne jordbruksproduksjon brukes mange ulike plantevernmidler. I akvakultur har vi lusemidler for å behandle parasitter, og i alt husdyrhold brukes antibiotika for å behandle sykdom. Alt dette er eksempler på aktive handlinger for å få effektiv matproduksjon, men som også kan føre til at rester av disse stoffene befinner seg både i maten og i omgivelsene rundt.

Følger næringskjeden

INNENFOR GRENSEN: I løpet av de siste 10 årene har NIFES aldri funnet noen uønskede stoffer i oppdrettslaks som har vært over den gjeldende grenseverdien.
Silje Katrine Robinson

I tillegg har vi den passive påvirkningen fra miljøet til maten. Det er en påvirkning vi ikke kan styre på samme måten. Det er ikke slik at fôrprodusentene tilsetter miljøgiften dioksin i laksefôret, men den finnes i fiskemelet og i fiskeoljen som brukes i fôret og følger dermed næringskjeden inn i laksen.Men hvordan sjekker vi om sjømaten faktisk holder seg under grenseverdiene?

Det er selvfølgelig ikke mulig å analysere hver eneste laks som kommer opp av merden. Derfor er det laget et system for hvor mye oppdrettsfisk som skal gå til analyse. Nasjonalt institutt for ernærings— og sjømatforskning (NIFES) får hvert år tilsendt ca. 12.000 prøver av oppdrettsfisk, og prøvene deles i to grupper:

En tredel av prøvene analyseres for forbudte stoffer, altså stoffer vi ikke skal finne i det hele tatt.

To tredeler av prøvene analyseres blant annet for miljøgifter, tungmetaller og medisinrester. Her må nivåene ligge under den vedtatte grenseverdien for at fisken skal være lovlig å selge.

Minst ett stoff analyseres

Det er ikke slik at alle de 12.000 prøvene analyseres for alle stoffene, men hver prøve skal analyseres for minst ett stoff. Resultatene rapporteres til Mattilsynet og til EU som håndterer dem videre. Tallene fra denne overvåkingen legges også ut på nifes.no og er dermed tilgjengelig for deg som forbruker.

I løpet av de siste 10 årene har NIFES aldri funnet noen uønskede stoffer som har vært over den gjeldende grenseverdien. Oppdrettslaks er den mest gjennomanalyserte fiskearten vi har, både i antall stoffer vi kjenner nivåene på og i antall år med systematisk overvåking. I oppdrettslaks er det dioksin og dioksinlignende PCB vi har vært mest oppmerksomme på, og de siste 10 årene er nivåene av disse forbindelsene sterkt redusert. Nå er nivåene i oppdrettslaks lavere enn i villaks, sild og makrell.

Vet nå mer om villfisken

For å kunne selges på markedet, må fileten fra viltlevende fiskearter som makrell, sild, torsk og sei være under de samme grenseverdiene som filet fra laks. Likevel har overvåkingen av ville arter i lang tid vært basert på tilfeldige stikkprøver, og kunnskapen om de faktiske nivåene av uønskede stoffer i villfisk har vært mangelfull. EU har heller ikke de samme kravene til prøvetaking her som for oppdrettslaks. NIFES har derfor vært en pådriver for å øke kunnskapen om nivåene av uønskede stoff i villfisk.

Oppdrettslaks er den mest gjennomanalyserte fisken vi har.

Etter å ha tatt høyde for artenes vandringsmønster, fangstfelt, -sesong og -størrelse har vi i løpet av de siste årene fått god oversikt over nivåene av uønskede stoffer i sild, makrell, torsk, sei og blåkveite. Undersøkelsen består av 800— 2200 prøver av en enkelt art fordelt over et relevant område gjennom fangstsesongen. Hver prøve er analysert enkeltvis.

Resultatene fra undersøkelsen forteller om vi må følge ekstra nøye med enkelte områder, størrelser eller fangstsesonger for en aktuell art. Situasjonen for filet fra makrell, sild, torsk og sei er god, og alle prøver er under gjeldende grenseverdier.

Vær obs på torskeleveren

Nå i skreisesongen er det kanskje noen som synes torsken smaker ekstra godt sammen med leveren. Nifes (Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning) analyserer innholdet av uønskede stoffer i lever fra torsk og sei. I torskelever fra Barentshavet er situasjonen for leveren god, mens fiskelever fra Nordsjøen og Norskehavet har noe høyere nivåer av dioksin og dioksinliknende PCB.

Dersom du fisker fisken din selv langs kysten, skal du være ekstra oppmerksom på leveren. Mattilsynet har gått ut med egne advarsler når det gjelder lever fra selvfanget fisk. For filet fra blåkveite har prøver fra enkelte felt hatt forhøyede nivåer av dioksin- og dioksinliknende PCB, og da har disse feltene blitt stengt for fiske. Info finner du på mattilsynet.no