Du fornemmer begeistringen under vandringen og fotograferingen i Byparken. Folk snur seg, kikker, smiler og kommer med oppmuntrende tilrop.

— Nå må du smile, sier en dame i femtiårene.

— Det gjør han nå alltid, kommenterer den jevnaldrende venninnen.

Det blinker blått i skjelmske blikk. Ikke nødvendigvis to Høyre-velgere, men du verden hvilken Friele-sympati.

Et sjakktrekk

38 prosents oppslutning bare på sjarmen og et veldrevet kaffeimperium, tyder på at Høyre har gjort et sjakktrekk ved å velge Herman Friele. Selv Anne-Grete Strøm-Erichsen, i denne sammenheng Aps ordførerkandidat med en oppslutning på 26 prosent, innser det.

— Alle liker Friele. Det gjør jeg og. Men det er urettferdig både overfor meg og Kristian Helland (sittende ordfører med seks prosents oppslutning red.anm.) å bli sammenliknet på denne måten. Vi kjemper ikke om ordførerposisjonen i Bergen. Vi kjemper om byrådslederen. Derfor blir dette en umulig konkurranse. Han fremstår som et alternativ til hele systemet. Han har jo gjort seg kjent på alle andre ting enn politikk, sier hun.

På en benk i Byparken, med solvarmen i ansiktet, innser Friele sine begrensninger. Men i morgen skal han holde sin jomfrutale på Bergen Høyres årsmøte.

— Og jeg har tenkt å kline til, sier han. For nå er læretiden nesten over. Fra en «tilbakelent rolle» inntar Friele nå en mer «fremoverlent rolle». Den økonomiske situasjonen formørker tilværelsen for en ordførerkandidat som har innsett byens formidable problemer.

Vanskjøttet

— Bergen er økonomisk vanskjøttet. Og det må den bestående ledelsen ta til etterretning. Situasjonen er mye verre enn jeg hadde tenkt.

Hadde Bergen vært en bedrift og byens innbyggere vært aksjonærer, måtte ledelsen ha trådt til side.

— Hva med Erna Solberg og manglende overføringer til storbyene?

— Erna Solberg er et sidespor. Det holder ikke å argumentere med henne hele veien. Andre byer er i en situasjon ikke særlig forskjellig fra Bergen og klarer å hale dette i land.

Friele tror det vil ta tid å snu skuten. Det blir ikke lett enten man tilhører den sosialistiske fløyen, slik han uttrykker det, eller den borgerlige fløyen.

— Det blir tungt, vanskelig og ubehagelig. At politikerne har latt byen leve over evne er skuffende. I min verden har et voksende driftsunderskudd ikke noe med feilbudsjettering å gjøre.

Er du ikke enig, da?

Han tror KrF er et genuint borgerlig parti. Han tror på et borgerlig flertall med Frp og KrF. Han tror på en næringsvennlig politikk. Han tror på ja-byen Bergen og et positivt byråkrati. Han vil ikke spare seg ut av problemene, men jobbe seg ut av problemene.

— Vi må opparbeide oss det samme skattegrunnlaget som Stavanger. Vi må høyere opp. Vi må få flere arbeidsplasser. Da får vi økte inntekter. Om det sittende styret mener han det bidrar til en nei-holdning.

— Og dersom man ikke engang vil konkurranseutsette, så må det gå galt. Da blir det ikke større inntekter og ingen effektiv drift. Man må jo vite hva varen man kjøper koster. Og det er midt i et av disse ordrike utbruddene, han ser på journalisten med et oppriktig blikk og spør.

— Er du ikke enig da?

Og du aner at det bak den guttaktige sjarmen skjuler seg en mann med overtalelsesevner og begeistring, og med selvironi nok til å tore å si, slik han gjorde for fem måneder siden:

— Jeg har ikke peiling på politikk.

Ingen «happy dancing»

Nå gleder han seg over at 38 prosent av bergenserne vil ha ham som ordfører og er ubeskjeden nok til å tro at Høyre har skåret noen prosentpoengs oppslutning i Bergen på grunn av ham.

— Ja, jeg tror på meg selv. Jeg har et oppriktig ønske om å gjøre noe for denne byen som borgermester. Jeg har ingen annen agenda.

Er begeistring, overtalelseskunster, et sjarmerende smil og en god porsjon selvironi nok?

— Noen må gå foran, og jeg tror jeg er kompetent til det. Det blir en spennende utfordring om jeg får muligheten. Men Bergen er malt opp i et hjørne. Dette blir ingen «happy dancing.»