ASTRID KOLBJØRNSENRUNE SÆVIG (foto)

Jeg er den gode hyrde; den gode hyrde setter sitt liv til for fårene. (Johs. 10, 11). 138 dager før nittende april i år har Tuppen besøk av Kosen.

Nå kaster ikke akkurat denne kjekke karen av spelsausorten så lang tid bort på kosing som navnet skulle tilsi. Etter uker med avstandsbeiling er Kosen, på værers vis, atskillig mer direkte i sin tilnærming. Han peker mot målet og en-to-tre, så er det hele unnagjort. Neste års pinnekjøtt er sikret.

For sånn er det.

Også hos Frida Meyer, den unge Vosse-kvinnen med den vesle saueflokken.

For Frida betyr sauene mye mer enn at de er all righte dyr.

De betyr alt.

For Frida er det helt utenkelig å skulle gasse seg med fårikål av sine egne dyr.

— Jeg spiser ikke mine beste venner, sier Frida fortørnet.

Men likevel går livet uavvendelig som det skal, også for Fridas får.

Et saueliv er sørgelig kort.

Det vet Frida. Så altfor godt.

Tuppen og Kosen er derimot lett-på-tå kåte og ubekymret uvitende om de dystre fremtidsutsiktene der de gjør unna den rekordkorte hyrdestunden i fjøset på Kløve.

Nittende april er dagen der. Frida er like spent og oppskjørtet som mor Tuppen.

Fødselen nærmer seg.

Først kommer Mari, et flott og stort lam på nesten fire kilo.

Så er søster Kari der. Stor og fin hun også.

Frida tror Tuppen er tom, trillingfødsler er ikke vanlig kost på Kløve heller. Men så, en god stund seinere, kommer Prinsen, en liten pusling på 2,5 kilo.

— Jeg kalte ham prins Ari, flirer Frida.

Minstemann får ikke helt sving på dette med å leve, selv om matmor stuller og steller omkring ham.

Han får høy feber. Blør fra nesen. Det ser stygt ut, synes Frida. Men så konstaterer dyrlegen lungebetennelse og medisin knekker styggedommen.

Fridas nære venninne, 86 år gamle Synneva, hjelper til med å få Prinsen i form. Hun setter sprøyter og gir, som hun bestandig har gjort det, gode råd. For Synneva er også en doktor dyregod med et langt livs erfaring med sauehold bak seg.

Etter en litt forsinket utmarsj og etter mellomstasjon på beite hos Sverre litt lenger nede i dalen, bærer det 29. juni til fjells, i Haaraldsdalen ovenfor Tverberg, for Fridas syv sauer.

Prinsen er også logrende fornøyd med sitt nye, spennende liv i frihet.

Snart tar han storesøstrene igjen der oppe på stølen. Han vokser enormt.

Jeg er den gode hyrde; og jeg kje n ner mine og kjennes av mine. (Johs. 10, 14). Allerede navnet røper Frida. Meyer har ikke akkurat Vosse- klang.

— Nei, far min var bergenser, han, forklarer Frida.

Det var Fridas mor som fikk sjømannen og krigsseileren til å bli vossing.

Hun sier ikke så mye om det, Frida, men hun har sitt i bagasjen, innrømmer hun. Barndommen ble kanskje ikke av det lyseste slaget.

Jentungen hadde lettest for å bli venner med dyrene. Det var mye god trøst å finne i fuglen hun hadde som hun med tålmodighet lærte å snakke.

Og i hamsterne. De var med, overalt.

Vendepunktet kom kanskje da hun for alvor ble kjent med det kloke og fine, gamle søskenparet og sauebøndene David og Synneva.

I fem-seks år hjalp hun dem med å passe sauene deres.

Det var da hun la seg til vanen med å gå til fjells et par-tre dager i uken på sommertid for å se til flokken.

— Pirro - pirro - pirro! Frida lokker og plystrer. Med ekstra godbiter i lommen har hun fått sauene til å komme løpende mot seg. De hører henne på lang lei. Og de kjenner henne.

— Det er disse turene og det daglige stellet av sauene resten av året som har reddet meg, fastslår Frida.

For det er ikke bare på sjelen hun har slemme sår, hun er også ille plaget av leddgikt. Det gjelder å holde seg i form.

— Sauene har hjulpet meg å holde meg oppe. Uten dem ville jeg bukket under, sier hun.

Etter hvert løsrev Frida seg fra sauene til David og Synneva. Hun fikk sine egne dyr.

Nå har 36-åringen hatt sauer fra 1991. Det har vært Hulda, Svarte Dullen, Lotta, Lille Mann, Hilmar, Brunette, Minnsten. Benny, Krusedokka og Ditten ... og mange, mange flere.

Frida har hatt navn på hele bølingen, selvsagt, og hun kan på strak arm fortelle om særtrekk ved dem alle.

Det er den sensuelle Bambi, den litt usikre Mile, den oppmerksomhetskrevende Perle, den tøffe Kari og den fornøyde Mini.

— Skjønne skapninger alle sammen, kloke og morsomme, sier den stolte matmor.

13. august er Frida på fjellet for å få sauene sine hjem. Utstyrt med ny peiler forsøker hun å finne den radiosignalmerkede flokken. Men nei da. De har gjemt seg godt bort i dag. Frida ringer til sin faste hjelper, den synske Inger Mari i Odda. For Frida nøler ikke med å ta i bruk både ny teknikk og alternative metoder. Inger Mari forteller Frida hvor sauene er. Og der finner hun dem. Dagen etter.

Nå begynner nedtellingen for Prinsen for alvor.

Sommeren har gjort ham mer enn godt. Han er blitt en velvoksen, stri og stor ungsau.

Etter noen uker på beite hos Sverre, kommer den tunge dagen.

Blek, men fattet, får Frida Prinsen og Lambi inn på den vesle tilhengeren sin.

Hun kjører sauene sine selv, helt frem til slakteriet i Granvin.

Ikke tale om at den siste reis skal bli traumatisk og fæl for dyrene til Frida.

Et par dager senere kommer de tørre tallene.

Prinsens høstvekt var 49 kilo. Hans slaktevekt 19,2. Dette årets pinnekjøtt er sikret. Og den som får Prinsen i pannen kan vite at han hadde et kort, men godt saueliv, fullt av Fridas omsorg.

FØR START: Han nøler ikke mye, Kosen. Han sikter mot målet og en-to-tre, så er begynnelsen til neste års pinnekjøtt på plass.

BEGYNNELSEN: Mor Frida Meyer og mamma Tuppen er like fornøyde med resultatet, og fortsatt er ikke veslebror Prinsen født.

UNDERVEIS: Pirro, pirro, pirro. Frida lokker og sauene hennes kommer. Hun kjenner sine og de kjenner henne.

MOT SLUTTEN: Så er den sørgelige siste dagen kommet. Frida frakter selv Prinsen og Lambi til slakteriet i Granvin i den vesle tilhengeren sin.