Gunnar Staalesen

Inger K. Giskeødegård (illustrasjon)

Hun skottet opp på Holberg som stod der, irrgrønn av alder, og stirret melankolsk mot danskebåten. «Det sku' dog smagt med en bajer!» tenker han, tørr i ganen av byrøken.

DA HUN KOM INN i Freskohallen, ble hun tatt imot som om hun kom til sine egne. Forskrekket så hun seg omkring. Her var fjernsynskameraer, journalister med blokk og kulepenn, fotografer som vred seg i de underligste kroppsstillinger, som var de slangemennesker, for å få den rareste vinkelen på objektet. Høytidelige herrer og damer med små, skjeve smil stod i små grupperinger, preget av anspent forventning.

Hun spurte forsiktig hva det var som skulle skje. «Det er pressekonferanse! Det skal offentliggjøres hvem som har vunnet konkurransen om hvordan det fremtidige Torget skal se ut.»

«Skal se ut?» undret tegneren fra Sunnmøre seg. «Det fremtidige Torget? Skal det ikke se ut slik det alltid har gjort, da?»

I FORSKREKKELSE hevet hun blikket. Over det hele buet Freskohallens sakrale hvelvinger seg. Hun sa det ikke høyt der hun stod, men Axel Revold var nå faktisk sunnmøring, han også. Freskomaleriene i Bergens Børs, fullført i 1923, var svennestykket hans.

Som tegner falt hun i tanker om hva hun så. Lot hun blikket gli fra venstre til høyre, over hodet på pressekonferansens mangehodete mediatroll, så hun en handelens og sjøfartens frise, en hyllest til det samme Bergen hun hadde kjent smaken av, der ute på Fisketorget for en halvtime siden, under teltet på bryggekanten.

Hun kunne følge handlingen som i en tegneserie. Hun så fiskere på havet, i ferd med å dra fangsten opp. Deretter hengte de fisken til tørk på hjellene, før den på neste bilde ble fraktet til Bergen i nordlandsjekter og knarrer. I Bergen havn ble varene losset, lastet og skipet ut, før Revold brettet ut et enda større lerret: Skipsbyggeri og industri, en åker som harves et sted ute i verden, frukt som samles inn av innfødte mot en bakgrunn av palmer; korn og frukt i bytte mot fisk.

Men ikke nok med det. Når tegneren la hodet helt tilbake og stirret opp i taket, så hun små tablåer over dagligliv i middelalderens Bergen, blant hanseater og byfolk, striler og bønder. Hun så danskekongens høvedsmann med Dannebrog i ryggen, om det da ikke var Hertug Christian selv, på sporet av mor Sigbrit og Dyveke. Hun så St. Sunniva og Johan Nordahl Brun, gamle segl og våpenskjold, og byens ærverdigste bygninger: Håkonshallen, Mariakirken og Rådstuen. Som små vitsetegninger hang de der oppe under taket, i en katedral for handel og sjøfart, byens gamle børs, senere bank, i dag dominert av turistinformasjonens blide skrankedamer, med Festspillene i ryggen, bokstavelig talt.

Nå ble det klappet i hendene. Noen skulle holde tale.

Tegneren trakk blikket ned fra taket og blokken opp av vesken sin.

NÅR DET TALES i Bergen, tales det lenge og pompøst, med skarre-r-er som gir gjenlyd under takhvelvingene. Den bergenske veltalenhet er verdenskjent fra Sulitjelma til Stavanger, fra Bulandet til Bygdøy. Taleren slår ut med armene, i øst og vest, i nord og sør; han holder sine kunstpauser i selvnytende ettertenksomhet, før han med et glimt i øyet blar over til neste ark i en bunke på ti, femten? Tyve!

Hun lyttet ikke lenger, tegneren fra Sunnmøre. I Freskohallen ble planer om Torget løftet frem, holdt opp i luften og satt varsomt ned igjen. Det ble klappet lavmælt under de høye hvelvene. Noen ble gratulert, andre stod med stive smil og tenkte på noe annet.

Freskohallen hadde ingen tenkt å male over. Ennå.