I februar 1958, i en rettssal i Bergen tinghus, ble adopsjonen av en syv og et halvt år gammel gutt opphevet. Adoptivforeldrene, et gårdbrukerpar fra Hordaland, ville ikke lenger ha gutten. Han hadde vært hos dem siden han var to uker gammel.

«Gutten kom 16. juli. ankommer Bergen tirsdag ds. Telegrafer møtested.», het det kort i telegrammet til det barnløse ekteparet. Telegrammet var fra den private Adopsjonshjelpen i Oslo. I et senere telegram ble jordmoren referert, hun opplyste at gutten trolig ville veie ca. 3000 gram, og var både kjekk og pen.

En legeattest bekreftet dette: Gutten var både «sund og frisk og velskapt».

Mente han var åndssvak

Gårdbrukerparet hentet spedbarnet i Bergen. Han kom sammen med en representant for det private firmaet Adopsjonshjelpen. I flere år tilbød de sine tjenester gjennom enkle annonser i aviser og ukeblader.

Gutten var litt over fem år da adoptivforeldrene tok ut stevning. Hele sitt liv hadde han bodd med dem på gården. Han hadde en tre år yngre søster, også hun adoptert. Men nå ville de ikke ha gutten lenger. De brukte «angrefristen».

Foreldrene mente gutten hadde vist seg å være åndssvak, og at det hadde uheldig innflytelse på søsteren. Foreldrene var i sin fulle rett; ti år tidligere ble det nemlig lovfestet fem års «angrefrist» på adoptivbarn, hvis barnet skulle vise seg å være fysisk eller psykisk sykt, eller leve et «lastefullt eller forbrytersk liv».

Rettssaken var én av flere der adoptivforeldre saksøkte sitt adoptivbarn for å benytte seg av angreretten. Den omtales i Liv Thorings masteroppgave i historie fra Universitetet i Oslo i 2008.

Opphevet

To sakkyndige konkluderte med at «barnet er påfallende rastløs og vanskelig å stelle, og er i sin væremåte en betydelig belastning og påkjenning for adoptivforeldrene – især for adoptivmoren ... det er å anbefale at B anbringes på en egnet institusjon». Den ene sakkyndige, en psykolog, hadde observert gutten to ganger på Barneklinikken i Bergen og én gang på Mentalhygienisk Veiledningskontor på Rådstuplass 8. Siste gang var også en barnepsykiater til stede.

Verken guttens biologiske mor eller far ville ha ham. Mor giftet seg halvannet år etter at gutten ble født, hadde tre nye barn, ett annet barn fra et tidligere ekteskap, og en mann som ikke visste om den bortadopterte gutten. Far var også gift og hadde to nye barn, i tillegg til ett han fikk utenfor ekteskap syv måneder før den bortadopterte gutten. Faren skyldte flere tusen kroner i barnebidrag.

Adopsjonen ble opphevet i Bergen tinghus i februar 1958. Adoptivforeldrene sa seg villige til å ha saksøkte, altså gutten, hos seg til han kunne anbringes i passende institusjon – forutsatt at dette kunne skje innen rimelig tid.

Angrefrist på adoptivbarn ble opphevet i 1986.

Bergens Tidende kjenner ikke guttens videre historie. Med rettslig kjennelse på at barnet ikke var egnet til adopsjon, ble gutten trolig værende på barnehjem.