Søndag 18. juli 1981: Marit går hvileløst rundt i leiligheten, kjenner hvordan angsten knyter seg i magen. Eks-mannen er for sein tilbake med Miriam (2 1/2) og Nadia (4 ½). Han skulle ha de to jentene med på utflukt til Sotra. Marit frykter at den reelle destinasjonen er veldig mye lenger borte enn en campingplass i Øygarden.

Da Marit reiste fra ektemannen sommeren 1981, skjønte hun at han kom til å gjøre alt for å få med seg barna til Afrika. Likevel kunne hun ikke fortsette ekteskapet. Hun satt nedbrutt i en leilighet i Stockholm med to små barn, ingen venner, ingen jobb og en mann som nesten aldri var hjemme. Han gikk på arbeidsmarkedskurs om dagen, og holdt seg med muslimske venner på fritiden.

Da de to traff hverandre som studenter i Paris i 1972, oppførte han seg vestlig, viste respekt. Men med ekteskap og barn forandret alt seg. Det var han som avgjorde at de skulle flytte fra Bergen til Stockholm høsten 1980, at hun ikke skulle være i jobb lenger.

Marit mister kontrollen i sitt eget liv.

Etter et halvt år i den svenske hovedstaden har hun fått nok. Hun føler at hun holder på å gå på veggene. Uten forvarsel tar hun med seg Miriam og Nadia på et fly til Bergen. Hjem til sin mor.

Det går bare et par dager før ektemannen kommer etter.

Han har aldri sagt at han vil bortføre barna, men etter ni års forhold kjenner Marit tankegangen hans. Hun vet at det vil vanære ham om hun får beholde barna etter at hun har gått fra ham.

Når Marit ringer politiet er hun allerede lammet av panikk. Hun vet at jentene er borte. Hun er livredd for at det er for alltid.

Marit drukner seg selv i arbeid ved Universitetet i Bergen. I over et år sover hun nesten ikke. Hun tenker ustanselig på hvordan jentene har det, hvordan de har taklet overgangen. Det er hun som har tatt seg mest av dem. Nå tror hun at det er farmoren som tar seg av det daglige stellet.

Marit gjør alt hun kan for å få barna tilbake. Utallige telefoner. Bunker med brev. Politi, UD, Thorvald Stoltenberg. Ingen kan hjelpe henne. Hun er ikke sikker på om de vil heller.

En mann i UD sier at de ser på bortføringen som en privatsak, siden barna er kidnappet av sin egen far. Og han står på sitt. Barna har det best hos ham, i et muslimsk land.

Etter ett år får hun komme på besøk i Sousse. Barna snakker ikke norsk lenger. De kjenner henne ikke. Hun leker med dem, er med dem på stranden, hele tiden med faren eller andre familiemedlemmer i nærheten. Barna har det bra.

Men Marit savner dem veldig, og skulle ønske de kunne vokse opp i et friere samfunn der de selv kunne velge fremtiden sin.

Når hun reiser hjem to måneder seinere vet hun at det er det siste hun ser av døtrene sine.

Eks-mannen gjør det veldig klart at hun ikke er velkommen tilbake. Hun føler seg truet. Det begynner å gå opp for Marit at det kanskje ikke lenger er det beste for barna å returnere til mamma i Norge. At det vil bli opprivende for dem hvis hun lykkes med å få dem hjem. Tiden er hennes største fiende.

Det går likevel fire-fem år før hun bestemmer seg for aldri mer å gjøre noe forsøk på å få dem tilbake. Hvis hun skal få en form for ro i kroppen, må hun gi opp. Hun orker ikke flere knuste forhåpninger. Psykologen støtter henne i avgjørelsen. Kidnappingen har påvirket henne sterkt. Hun sliter med angst, uro og depresjoner. Slik er det i dag også. Marit frykter tragedier bak hver sving.

I 1984 blir lille Henrik født. Sønnen gir Marit en ny glede i livet. Men han kan aldri erstatte de to jentene. Han kan ikke fjerne alle tankene om de to barna hun har mistet for alltid.

Hun tenker fremdeles på døtrene hver eneste dag. Lurer på om de er gift, om de har barn, om de har utdanning, om de snakker fransk. Spørsmålene er utallige, men Marit vil egentlig ikke ha svar på dem. Hun ønsker ikke lenger å finne jentene. Vil heller ikke at de skal oppsøke henne.

Folk ser forundret på henne når hun sier det. De kan ikke forstå hvordan en mor kan si at hun ikke vil treffe sine barn.

Men Marit vil aldri få tilbake de to døtrene hun mistet. Barndommen deres er borte. Hun kan ikke se at det vil føre noe godt med seg å tre inn i livene til Nadia (30) og Miriam (27) nå. Hun tror at det bare blir opprivende. I tillegg er hun redd for at jentene i veldig mange år har trodd at hun er død.

Marit føler at folk ser på henne som et monster når hun sier at hun helst vil gå i graven uten å møte Nadia og Miriam igjen.

Og det forstår hun. Det er bare det at folk flest ikke har opplevd det hun har vært gjennom. Det er vi som ikke kan forstå.

STERKE FØLELSER: Det er 25 år siden Marit Hjelles mistet sine døtre. Nå forteller hun sin historie fordi hun er opprørt over at norske myndigheter fremdeles har veldig lite å stille opp med når et barn blir bortført av en av foreldrene til et muslimsk land.
Skodvin, Helge
FAKSIMILE: Bare et par timer etter at Nadia og Miriam skulle vært hjemme, visste Marit Hjelle at faren hadde stukket av med dem. Men det gikk flere dager før det ble konstatert at Mohammed Hedi Hamassi hadde tatt dem med til Tunisia.