Skjell som mat og delikatesse er en viktig sjømatressurs i store deler av verden. Våre franske forskerkolleger blir som barn i en godtebutikk når de er med oss på feltarbeid i den norske skjærgården. De har vanskelig for å forstå at vi knapt utnytter de store mengdene blåskjell som vokser rett utenfor stuedøren vår. Og gjett om de får hakeslepp når vi forteller at det nå satses mer på blåskjelldyrking i Norge — til oppdrettsfôr. For dem er det et paradoks at de betaler i dyre dommer for å spise blåskjell på fine restauranter, mens vi skal mate husdyrene våre med ressursen.

I dag er Kina verdens største skjellprodusent. I Europa produseres det mellom 300.000 og 400.000 tonn blåskjell i året. Spania er i tet med ca. 200.000 tonn. Her hjemme har det vært god vekst i blåskjellproduksjonen de siste årene, men volumet er fremdeles beskjedent med vel 1000 tonn. Men næringen er lønnsom, etterspørselen øker og bedrifter er i utvikling. Forklaringen på den — i alle fall så langt - lunkne interessen skyldes nok våre tradisjoner, der skjellene ble brukt til agn under torskefiske.

Noe av de 1000 tonnene går til eksport. Russland synes umettelig på norske blåskjell, men ellers har det ikke vært enkelt for norske leverandører å konkurrere med tunge aktører fra Nederland og andre skjellproduserende land. Markedet vil ha sikre leveranser og store volum, og her har Norge så langt ikke klart å hevde seg. Men i sentrale deler av Europa snakkes det om at økt tilgang på blåskjell til markedet enten kan komme ved å produsere i anlegg til havs, eller fra Norge.