De fleste yngre mennesker forstår ikke engang spørsmålet, langt mindre kan de gi noe fornuftig svar. I stedet velger de samme innfallsvinkel som den gamle partisekretær, Haakon Lie:

— Jeg lurer på hva som foregår inne i hue på'n, sa Lie til Dagbladet.

Det spørsmålet er det neppe noen som kan besvare bedre enn nettopp Haakon Lie.

Men også Gro Harlem Brundtland vet nok hva Jagland tenker på. Da hun selv ble partileder i 1981 tok hun de «illojale», de som sto for «ukulturen, inn i varmen og ga dem politisk ansvar og makt.

En av dem var nettopp Thorbjørn Jagland.

«Av hensyn til partiet»

Når fremtredende tillitsvalgte i Arbeiderpartiet gjør eller sier noe «av hensyn til partiet», er det all grunn til å være på vakt.

I partiets etterkrigshistorie har uttrykket stort sett vært benyttet som et vikarierende motiv for å fremme egne interesser.

Men selv Haakon Lie har altså problemer med å se Thorbjørn Jaglands interesse i å angripe «ukulturen» i eget parti på et tidspunkt og på en måte som han nå har gjort.

Uavhengig av motivet er det likevel begrepet «ukultur» mange i dagens samfunn har vanskelig for å forstå.

Det skyldes at begrepet er knyttet til en organisasjonsmessig praksis i et parti som ikke lenger eksisterer.

Thorbjørn Jagland, Yngve Hågensen og mange med dem, husker dette partiet godt. De har bare ikke villet akseptere at det ikke lenger eksisterer.

Stalinistisk

Det norske Arbeiderparti er det eneste sosialdemokratiske parti i Vest-Europa som i en periode har vært styrt fra Moskva.

Da partiet etter krigen førte Norge inn i NATO, var det gått over 25 år siden gjestevisitten i Kreml, men rent organisatorisk bar «ørnen blant partiene» med seg mange stalinistiske trekk.

Sterkt forkortet betydde det at lojaliteten mot partiets ledelse var absolutt. I den grad vanskelige politiske spørsmål og rene personspørsmål skulle diskuteres, skjedde det i de lukkede rom.

Formelt fungerte partidemokratiet slik at medlemmene via fylkespartiene og landsmøtet traff de viktige beslutningene.

Reelt var det partilederen som gjennom sentralstyret utøvde all makt. Da Oskar Torp var statsminister, styrte likevel partiformann Gerhardsen både partiet, regjeringen og Stortingets flertall.

Han var bare avhengig av LO-sjefen Konrad Nordahl, nesten slik Jagland har vært avhengig av Yngve Hågensen.

Svake ledere

Det historiske Arbeiderpartiet passet ikke for «svake» ledere. Da Trygve Bratteli lot sitt demokratiske sinnelag råde i striden om norsk medlemskap i EF, var hans dager i realiteten talte.

Men om Bratteli var en svak leder, ble det ikke bedre med Reiulf Steen. I hans tid fikk det Jagland kaller ukultur fritt spillerom.

Da Gro Harlem Brundtland overtok ledelsen av partiet i 1981 gjorde hun en genistrek som gjenreiste partilederens autoritet til et gerhardsensk nivå.

Hun tok helt enkelt dem som sto for ukulturen inn i varmen og ga dem politisk ansvar og makt.

Det gjaldt folk som Einar Førde, Bjørn Tore Godal, Sissel Rønbeck, Thorbjørn Berntsen og Thorbjørn Jagland.

Hun oppnådde selvsagt ikke den lydighet som Einar Gerhardsen i perioden mellom 1945 og 1961, men hun fikk bukt med den verste ukulturen.

Gro valgte å trekke seg i 1992. Hennes private traume ga støtet til et genialt politisk trekk.

På et tidspunkt da Norge hadde 250.000 arbeidsledige, 10.000 gjeldsslaver og et rentenivå på 15 prosent var hennes stilling kanskje sterkere utenfor partiet enn innenfor.

Derfor valgte hun å droppe partiet, men fortsatte å styre landet.

Thorbjørn Jagland har like mye eller like lite rett i det han sier om Gro i 1992 som det han sier om de fleste andre ting.

Henrik Ibsen har i hvert fall sagt det bedre: Når utgangspunktet er som galest, blir resultatet titt originalest.

(NTB)