Samme dag satt arkeologen Asbjørn Herteig i en feltbarakke på Sunnmøre og lyttet på radionyhetene. Plutselig hørte han Jakob Skarsteins reporterstemme: «Bryggen brenner!».

I BT kunne man dagen derpå lese:

«Den store brannen som herjet Bryggen i går kveld, la i løpet av et par timer i alt fire av de gamle gårdene i aske... Heten fra ilden var til tider så sterk at folk måtte trekke seg langt unna, men likevel hev brannfolkene seg utrettelig fram mot flammehavet.» Mens brannfolkene fremdeles kjempet mot ilden, var en annen kamp allerede i gang. Kampen om Bryggens fremtid.

«Det som står igjen må restaureres», sa byantikvar Bernt Lorentzen til BT mens det ennå steg røyk fra ruinene.

Noenlunde samtidig fikk Asbjørn Herteig en telefon fra riksantikvaren.

Kunne Herteig tenke seg å ta turen fra Sunnmøre til Bergen for å lede utgravningene på branntomten på Bryggen?

Lite visste riksantikvaren da at det var den telefonen som egentlig skulle avgjøre Bryggens skjebne.

Forslag om å rive

Og like lite visste Herteig noe om de mange spøkelser han skulle komme til å kjempe mot i årene som kom — fra tyskerhat til arkitekter med moderne drømmer.

En ny bryggebrann i 1958 gjorde ikke saken stort bedre. Da kom dette signalet fra byplanrådet:

«Og vi kan ikke stole på at en gunstig vindretning og en overmenneskelig innsats fra brannvesenet alltid kan hindre en eventuell brann fra å spre seg til trehusene oppover fjellsiden mot Skansen og Stølen, med den katastrofe det ville innebære

Mange ville ha den gamle bryggebebyggelsen fjernet. Tre av fire bergensere mente at «skrammelet» måtte rives, ifølge en BT-gallup. Allerede under krigen var Bryggen blitt omtalt som «Et motbydelig monstrum».

Samtidig la rådmannen i juli 1958 frem fire forslag for Bryggen. Et av alternativene gikk ut på at den gjenstående delen skulle rives.

Men under et møte i Arkitektforeningen i Oslo i januar 1959 sa riksantikvaren plent nei til riving. En gruppe bergensere som var til stede, blant andre Arild Haaland, svarte spontant med å reise seg og stemme i Bergenssangen.

«Kvelende» høyhus

Men flere slag måtte vinnes. Som slaget om bruken av branntomten etter utgravningene.

Det så mørkt ut da det ved begynnelsen av 1960-tallet dukket opp et arkitektforslag som innebar et bygningskompleks med tre høyhus i ca. 15 etasjers høyde og i tillegg en koloss av et «realfagbygg».

Asbjørn Herteig svarte med et forslag om et «femfoldig» bygg i gavlhøyde som skulle ha hovedaktiviteter som handel, trafikk, brukskunst, turisme og kulturhistorie.

Høyhus ville «virke kvelende på kulturminnesmerkene omkring», mente han.

På dette tidspunkt, i oktober 1961, var stemningen i byen begynt å snu i retning av bevaring. Stiftelsen Bryggen og Bryggens Venner jobbet i medvind. Og lokomotivet Herteig var stadig i avisspaltene som entusiastisk debattant.

— Sterk og klar og med autoritativ utstråling, som det ble sagt om ham.

Folkekravet om å «rive dette skjenselsbladav vår historie », for stummet.

Grundig reddet

I 1962 hadde Herteig fått den støtten han trengte. Samfunnstoppene sto i kø for å skrive under et opprop for Bryggens bevarelse. Stortingspresident Nils Langhelle, fylkesmann Mons Lid, biskop Per Juvkam og ordfører August D. Michelsen. Også ordførerne i Fana, Laksevåg og Åsane. Ja, til og med ordføreren på Askøy skrev under.

«La Bryggen bli et verdig og levende symbol på århundregamle tradisjoner i vår by», sto det i oppropet de signerte for 44 år siden.

Kunne Bryggen bli grundigere reddet?

Resten er stort sett historie. Den historien heter Asbjørn Herteig til fornavn og verdensarv til etternavn.