Den lange gaten er imidlertid ikke én gate. Den er syv, i hvert fall i navnet. Men står man i Haugeveien og skal inn til Jernbanestasjonen, følger man ett gateløp. Som underveis skifter navn fra Haugeveien til Klosteret, Klostergaten, Markeveien, Torgallmenningen, Starvhusgaten og Kaigaten.

Ikke alle disse bitene er like historiske, men sett under ett forteller de en del om Bergen og byens utvikling.

«Hageveien»

Foto: Ørjan Deisz

Nordnes er for en stor del gammel klosterjord. Munkeliv kloster, som ble anlagt av kong Øystein helt i begynnelsen av 1100-tallet, dominerte store deler av halvøyen. Rester av klostermurene ligger fortsatt under gatedekket, og klosteret har også satt spor etter seg i flere navn, inkludert Haugeveien.

Man skulle tro navnet hadde å gjøre med at her er man på toppen av Nordnes«haugen». Men ifølge Bergen Byleksikon er det et gammelt navn som skriver seg fra Munkeliv klosters hage, i eldre tider stavet "hauge". Selve gaten er imidlertid ikke så gammel. Den avløste Ytre Markevei som hovedatkomst til Fredriksberg omkring 1850.

Lengst nord ligger det imponerende Sjøfarendes Aldershjem der man nå verken trenger å være sjøfarende eller gammel for å komme inn. Sjømannsskolen i parken er blitt helse— og sosialhøyskole, men Nordnes skole fra 1903 er fortsatt barneskole. Og så vandrer man gjennom Haugeveiens fascinerende allé og kommer ut på Klosteret.

Fattigskole og fattighus

Klosteret er blitt en hyggelig plass. Men en gang hadde Lastebilkontoret et nokså uskjønt hovedsete der det nå er en liten park opp mot Corps de Garde, vaktstuen fra 1794, siden 1926 prestebolig for Nykirken. Fattigskolen for Nykirken fra 1739 er blitt Hordaland Kunstsenter, og Hotel Scandinavie (byens beste i andre halvdel av 1800-tallet) som siden ble gamlehjem, er blitt Nordnes bydelshus. I Klostergaten ligger blant annet et stort, gammelt gavlhus, Stranges fattighus, opprettet som et hjem for fattige kvinner i 1609. Dagens bygning er fra 1750, og eies av Fortidsminneforeningen som har sekretariat i det gamle interiøret.

Foto: Ørjan Deisz

Det som en gang var Markeveien er ikke hva den var før Bergensbrannen i 1916 da den het Store Markevei. Det het forresten den nye gaten også frem til 1948, men den fikk et annet løp enn den gamle. Det er forklaringen på den krumme fasaden på nr. 1. Huset var opprinnelig en hjørnebygning mot det tidligere Veitesmauet. Bygningen ble oppført i 1915 for Bergens Telefonkompagni, og kom noenlunde velberget gjennom Bergensbrannen.

Tvers over gaten ligger Bristol Hotel som heller ikke er hva det en gang var — med Peisestuen og Speilsalen og marmoroppgang ... akk, ja.

Skomakernes område

Etter en kort krysning av Torgallmenningen er vi i Starvhusgaten, et navn som er ganske uforståelig for de fleste. Det kommer av det norrøne starfhus, verksted, og henspiller på at skomakerne i 1625 ble flyttet hit fra Skostredet.

Lokalbåtkai

Starvhusgaten går fra Torgallmenningen til Christies gate, og det avgjort mest imponerende huset med adresse hit, er den forhenværende Telegrafbygningen. Den sto ferdig i 1926, og fikk tre år senere Houens diplom for god arkitektur. Dermed er vi kommet til siste adresse på dette lange gateløpet: Kaigaten. Også noe uforståelig i dag, men fra slutten av 1800-tallet og frem til første verdenskrig var her kai for små lokalbåter til Solheimsviken og Fløen. Den åpne strømmen mellom Store og Lille Lungegårdsvannet ble ikke fylt igjen før i 1926.

Vi skal ikke si noe om Rådhuset, bare være glad for at vi fikk beholde Manufakturhuset fra 1626, arbeidsanstalt, tvangsarbeidsanstalt, tukthus og nå et haleheng til Rådhuset. Det fine hjørnehuset mot Strømgaten var opprinnelig aldershjem for Bergens Haandværks- og Industriforening, oppført i 1885, men nå er det Kunsthøyskolen som holder til der. Den har bebudet flytting, og hva skjer da med huset? Vi foreslår tilbakeføring til aldershjem - mange gamle liker å bo sentralt.

Klosterruiner

Foto: Reuters/Scanpix

Så er vi på gammel klosterjord igjen, området til Nonneseter kloster som ble stiftet ca. 1150. I motsetning til Munkeliv har Nonneseter etterlatt seg noen rester: tårnfoten ved Hovedbiblioteket, nå minnehall over falne i den annen verdenskrig, og rundt neste hjørne et lite kapell som etter omleggingen i strøket er blitt godt synlig.

Dermed er vi ved veis ende. Og Statens Hus i et omdiskutert utbyggingsområde. Men det er en annen historie.