Det er langt fra Vadmyras betongjungel til en klosterhage på Oslo Vest. Men det er veien han har gått. Den sterkt konservative, men politisk radikale presten i Loddefjord, og prosten i Laksevåg prosti. Presten som fulgte Børre Knudsen, Ludvig Nessa og Per Kørner i opprøret mot abortloven og Kyrkja den Norske. Som nektet å motta lønn, som heller dro til Bystasjonen og hentet hjem frafallen ungdommen uten busspenger til Loddefjord.

Mannen som ville avlyse julen, fordi julekveldsprekenen var blitt for rund og uten engasjement. Som is og brus på 17.mai, som han sa. Som følte seg som kapteinen på Titanic, da han ledet menigheten i Bergen vest.

Nå er han altså blitt munk. Fredag la han seg flat på gulvet i St Dominikus kirke i Oslo, og henga seg til Gud, og frasa seg alle jordiske verdier.

Det skal ryggrad og kristentro til slikt. Preludium

Det dirrer hett av asfalten på Frogner fredag middag.. Biler og sjåfører hisser seg i heten, mens de skuer et uvanlig syn. En gruppe menn i hvite kapper kommer tassende, de fleste i sandaler, gjennom Neuberggaten. Kors og lys og røkelse, i sensommervarmen. Midt iblant dem går en kortklipt kar med stusset skjegg og runde briller. Han smiler salig, men virker spent.

Sannelig, sannelig, det er Arnfinn Haram. Presten ingen kunne holde seg nøytral til da han virket i den lutherske kirke som vi holder oss med her til lands.

Mannen BA ville ha som biskop Lønnings etterfølger, men som ingen i Departementet kunne tenke seg som bisp.

Presten som raste mot kjøpesentrene, slik Mesteren tok sitt oppgjør med kjøpmennene som rykket inn i Tempelet på Herrens tid.

I så måte var Arnfinn i pakt med den rette tro.

Selv om ikke alle kunne se det.

Påskenatten 1998 gjorde han sitt endelige valg. Han gikk til katolikkene. Slik Ask Burlefot gikk til sosialistene, i «Sangen om den røde rubin.»

En annen opprører i en annen tid. Men i samme by. Arnfinn Haram startet veien mot et munkeliv, i en alder av 48 år.

Fortsettelsen

— Nei, det var ikke noe nederlag. Det var en fullbyrdelse av min tro. Min tro på kirkens egentlige røtter. Som er den katolske tro, sier Haram til BT i timene før han skal vitne til Gud.

Vitne i alles påhør at han skal adlyde, frasi seg all jordisk gods og gull og leve i sølibat til døden inntreffer. Det er hårde bud.

Men Arnfinn Haram legger seg flat på kirkegulvet og roper med malmfull røst at det er dette han vil.

Fire år har han tilbrakt i Frankrike. Først ett år som novise, med anledning til å trekke seg..

Så tre års dype studier.

Nå er han mer enn klar.

En dampende stappfull kirke er fylt til siste veggplass. Strekt troende katolikker følger Arnfinns minste trekk. Skimter vi en tåre når troens bevis legges frem, og den franske provinsprio Bruno taler lenge og varmt?. På fransk. Fordi dominikanerklosteret i Oslo hører til den franske ordenen.

Når det blir bedt for ham, høylytt og med røkelse, og mange menn i fargerike pontifikalier gir stunden høystemt klang.

Det er nesten som en hedning kroer seg der han sitter klamt på første benk mellom knelende nonner og bedende menn. – Halleluja, messer en kastrat, og hele menigheten synger.

Nybyggerne

Det er bare 80 år siden katolikkene slo seg til i dominikanerklosteret i Oslo. Ikke minst skal Sigrid Undset har æren for det. Vår katolske vinner av Nobels litteraturpris.

Før det hadde katolikker vært like uglesett som jøder i kongeriket. Martin Luther var vår mann, ikke Paven i Rom.

Skje hans vilje.

— Det er nettopp dette som er mitt viktigste ankepunkt mot katolisismen, sier Per Lønning til BT. Biskopen som måtte hanskes med både Arnfinn Haram og de andre «gutta boys» som ikke ville være lydige mot Staten da Lønning var biskop i Bjørgvin.

Fredag var han en velkommen gjest i klosterhaven for å feire broder Arnfinns vitnemål som munk.

— Dette at Paven har ufeilbarlighet i trosspørsmål er det mest negative ved katolisismen, som jeg ellers kan si mye pent om. Sier Lønning som gleder seg over at Arnfinn Haga skal virke som munk i Sofienberg menighet, som Lønning i dag tilhører.

— Få for øvrig med at jeg skrev et personlig anbefalingsbrev for Arnfinn,. På fransk, legger den gamle biskopen til.

I dag er det for øvrig 43 000 registrerte katolikker i Norge, eller 0,94 prosent av befolkningen. Bare muslimene er flere, utenfor statskirken.

Gardenparty

Katolikker er ikke som andre norske kristne. De setter ikke sitt lys under en skjeppe, og de setter ikke sin vin under et bord.

Da klosterbrødrene i St. Dominikus inviterte til «gardenparty» i klosterhaven etter messetid, bar de tunge kartonger med franske viner frem for menigheten. Her var det ikke snakk om kirkekaffe og tørre kjeks, nei.

Smørbrød og god vin, sigaretter og rause klemmer.

Til venner og ukjente.

Språket er heller ikke så viktig. De fleste forsto hva han mente, da prior Reginal inviterte oss alle sammen, men ba oss passe på at Arnfinn fikk en pause.

— Så han kan spise seg selv, som han sa. Den glade pater Pollestad fra Stavanger var selvfølgelig til stede, og fortalte fra sin siste reise. Denne gang til Færøyene. En øygruppe uten særlig mange katolikker.

— Der borte har katolisismen tre stadier. Først snakker presten med seg selv. Så snakker han til sauene. Det tredje stadiet er når sauene begynner å svare.

Jo da, han går muntre tider i møte. Munken Arnfinn, som var så streng i Loddefjord.

Men så er det slutt på festen.

— Messen er til ende. Gå i fred, forkynner en røst. Så gikk vi. Men broder Arnfinn ble. Han skal bli til Herren tar ham ut av tiden. Det er Arnfinns valg.