Det har alltid oppstått kriser. Forskjellen på før og nå er forventningene til risiko— og kriseledelse. Kriser ble tidligere sett på som «an act of God», noe mer eller mindre uforskyldt.

Så kom en bølge av såkalte menneske-teknologi-kriser, kriser som kunne vært forebygget eller forhindret av mennesker hvis de hadde drevet forsvarlig nok. I nyere tid har vi gass­tragedien på en sprøyte­middelfabrikk i indiske Bhopal i 1984 med flere tusen døde, og atomkraf­tulykken i ­ukrainske Tsjernobyl i 1986 med vel 50 døde av akutt stråling. Flere tusen led og lider av senskader.

Kravene og forventningene til virksomhetenes evne til å takle kriser har siden økt, det samme har forståelsen for både risiko- og kriseledelse.

I norsk sammenheng er det særlig oljeselskapene som trener på kriseledelse. Det er en bransje der lovverk og reguleringer setter krav til kriseledelse, og Petroleumstilsynet passer på at aktørene følger opp på operativt nivå. Men Tilsynet uttaler seg ikke om hvordan kriseledelse skal utøves på overordnet organisatorisk nivå. Likefullt forventer samfunnet at den øverste ledelsen skal stå til ansvar, og at måten de har håndtert krisen på vurderes. Det skjedde for eksempel da Statoil ble rammet av ­terrorangrep i Algerie i januar 2013.