• Guds fred! En ung kvinne snur seg mot meg og trykker hånden min. - Hill deg, Maria! I klosterkirken sitter St. Franciskus-søstre med foldete hender. Ved alteret drikker presten frelsens kalk. - Kyrie elison, Kristi eleison! Forbarm deg, Herre!

TRULS SYNNESTVEDT

I søsterhjemmet «Marias Minde» i Ytre Sandviken er det ventetid, og i klosterkirken er dagens messe snart til ende. Kristi fred lyses over dem som er gått bort. Så rusler de gråkledde søstrene ut av kirkerommet. Et par av dem skubbes i rullestol, én går med krykke. Ansiktene er milde og vennlige. I spisesalen venter fellesmiddagen, i dag er det vårruller med ris og stikkelsbærkake til dessert.

— Men julaften er det pinnekjøtt, forsikrer søster Mary med et forventningsfullt smil. Hun har vært generalforstanderinne for St. Franciskus Xaverius-kongregasjonen siden 2001. Da hun i 1958 kom fra Irland for å gå i nonnelære i Norge, het hun Mary Doyle og var 21 år gammel.

Ikke jul før jul

— Med mine sekstisyv år er jeg faktisk den yngste her på søsterhjemmet, forteller hun. Rundt halsen bærer hun sølvkorset, og fra det lune kontoret sitt har hun storslått utsikt over Byfjorden. I en kurv på bordet ligger håndlagede julekort, hennes egne.

For også i det kneisende klosteret under Festningsfjellet stunder det mot jul. Men søstrene har ikke hastverk med å få juletrær og julekrybbe på plass. Det gjør de like før julaften. «God jul i vente», sier de.

— Julen er en forventningstid, og for oss er det det religiøse innholdet som er viktig. Derfor tenner vi ikke juletreet før på julaften, forteller søster Mary.

Eldst på 96

Av de 110 St. Franciskus-søstrene som i sin tid utgjorde kongregasjonen, er det i dag 23 igjen, 20 i Bergen og tre på Voss. Den eldste er 96 år gammel. Bare i år er fire søstre gått bort, og fire pleies av medsøstre og ansatte.

— Vi må bare være realistiske. Flere vil snart trenge pleie, heldigvis har vi godt samarbeid både med Røde Kors og kommunens hjemmehjelp, sier søster Mary.

I den buehvelvete gangen står en trimsykkel. - I daglig bruk, får vi vite. I glass og ramme på veggene henger navnene på kongregasjonens avdøde søstre. Fra veggen i besøksrommet holder Paven et muntert øye med gjestene, og gjennom en åpen dør ser vi en eldre nonne sitte og strikke på rommet sitt.

«En drøm av en kirke»

«Et innbydende og deilig hjem i herlige naturomgivelser, med utsikt til fjell og sjø - og vegg i vegg med en drøm av en kirke.»

Slik ble «Marias Minde» og arkitekt Fredrik Konow Lunds praktfulle monumentalbygg beskrevet ved innvielsen høsten 1956. Blant prominente gjester var ordfører Knut Tjønneland og «Hans Høyærverdige biskop dr. Mangers».

Fra starten var huset delvis rekonvalesenthjem for pasienter fra tidligere Florida sykehus. Men fra 1970-tallet flyttet rekonvalesentene ut og søstrene inn i begge byggets etasjer.

— Nå lever vi av leieinntektene vi får for Florida sykehus, forteller søster Mary. Florida ble arbeidsplass for mange av de utenlandske nonnene som kom til Bergen i årene etter krigen, for å tjene sin tro mellom de syv fjell.

Tiden går...

Julaften er det åpen messe i Vår Frue Kirke på «Marias Minde», klokken 18. Pinnekjøttet spises allerede i tolvtiden på formiddagen.

— Og gavene?

— Flere av oss er blitt for gamle til å klare gaveinnkjøp, derfor gjør vi det sånn at det kjøpes inn gaver, og at alle får det samme, i fjor jul en kalender, sier søster Mary.

For også på «Marias Minde» krysses dager ut av tiden...