I slutten av juni nådde den 63 år gamle professoren Petter Bjørstad toppen av Moint Boising (4150 moh) på Papua New Guinea. Fjellet skal aldri tidligere ha blitt besteget.

-  Hvordan kom dere på å dra til Papua New Guinea for å gå på en fjelltopp få har hørt om?

-  Det finnes en liste over de høyeste fjellene i verden etter såkalt primærfaktor, og dette fjellet var et av de høyeste som ikke tidligere hadde blitt besteget. Da ble jeg veldig nysgjerrig. Fjellkjeden heter Finisterre Range, og fjellet vi nå har vært på er det høyeste fjellet i denne. Sønnen min Pål og jeg var der for to år siden, men da nådde vi ikke toppen, og siden den gangen har vi lært mye mer, og nå følte vi oss klare til å forsøke igjen.

-  Hva er grunnen til at ingen har vært der før?

-  Dette er en tur som starter i strandkanten, og man må gjennom 3000 høydemeter med jungel før man kommer over tregrensen. I tillegg mener deler av lokalbefolkningen at det betyr ulykke å gå på dette fjellet.

-  Hvorfor klarte dere ikke å komme opp første gang?

-  Vi hadde rett og slett ikke forberedt oss godt nok. For det første hadde vi undervurdert hvor lang tid det tok å hogge vei gjennom jungelen. Deretter viste det seg at vi hadde kommet i kontakt med feil stamme. Lokalbefolkningen her er svært territorielle, og den stammen vi var hos første gangen hadde ikke fjellet som en del av «sitt» område. Vi trodde dessuten de lokale var bedre utstyrt. Det viste seg at da de kom opp i høyfjellet, hadde de lite varme klær og utstyr til å klare seg der.

-  Og hva gjorde dere annerledes denne gangen?

-  Vi har jobbet mye med å komme i kontakt med rett landsby. Dessuten tok vi med oss mer utstyr til de lokale hjelperne våre, og så hadde vi beregnet mer tid denne gangen. Totalt sett var vi der i tre uker.

-  Hvordan forløp selve bestigningen?

-  Vi ankom stranden 18. juni. Der møtte representanter fra landsbyen oss. De hadde gått i tre dager for å møte oss. Deretter begynte jobben med å hogge vei gjennom jungelen. På det meste hadde vi 21 mann som hogget vei med macheter. Da vi omsider kom over tregrensen, var turen i høyfjellet relativt enkel. Vi hadde med en del klatreutstyr, men det viste seg at det ikke var behov for det for å nå toppen. Vi nådde toppen 25. juni. Tre stykker fra lokalbefolkningen var med oss til topps, og de hadde stort sett gått barbeint hele turen.

-  Hva gjør man når man kommer til topps på et ubesteget fjell?

-  Vi samlet litt stein for å lage en varde, og så tok vi et bilde. Dagen etter dro vi faktisk opp til toppen en gang til, siden ikke alle i turlaget var med første gangen, og vi ville at alle skulle få oppleve toppen.

-  Hvordan var forholdet mellom dere og lokalbefolkningen?

-  Alle de innfødte vi møtte var veldig gjestfrie. Vi hadde aldri fått dette til uten hjelp fra dem. De gjorde veldig stas på oss og arrangerte en tradisjonell stammefest for oss for å feire. Et fjell er bare et fjell, men det er turen og det å gi seg i kast med denne typen turer som gir varige opplevelser. Møtet med lokalbefolkningen var en stor del av dette.

— Hva er det neste turmålet ditt?

— Jeg har en topp i Patagonia jeg har litt lyst til å klatre. Den har jeg gjemt til jeg ble litt eldre. Hvis man er ambisiøs, må man gjøre det før man blir for gammel. Ellers har jeg fortsatt mye ugjort i Norge.

- Og hvis du skal anbefale en fjelltopp som de fleste kan komme seg opp på her i nærområdet, hva vil du anbefale?

— Hordaland har veldig mye fint å by på. Det er nesten litt urettferdig å velge ut én topp, men en topp som er fin som de fleste kan gå på dagstur til, er Oksen (1241 moh.) i Hardanger. Der har du flott utsikt, og det er en grei tur som ikke er for lang å gå. Kanskje 2,5 timer eller litt mer opp.

I LANDSBYEN: For å nå toppen av fjellet Mount Boising på Papua New Guinea, var Petter Bjørstad nødt til å alliere seg med lokalbefolkningen. Det skapte minner for livet.
PETTER BJØRSTAD
LAGDE EGEN STI: På vei mot toppen måtte følge hogge seg gjennom tett skog i 3000 høydemeter. På det meste var mer enn 21 mann med på å lage stien.
Petter Bjørstad
LANDSBYFEST: - Alle de innfødte vi møtte var veldig gjestfrie. Vi hadde aldri fått dette til uten hjelp fra dem, sier Petter Bjørstad. Til ære for de norske turgåerne ble det arrangert tradisjonell fest.
Petter Bjørstad