— Livet kan ikke stoppe på ett punkt. Vi må alltid videre, sier 16-åringen.

Hun sitter bøyd over bålet i en lavvo på Osterøy. På trebenkene rundt er en håndfull barn i gang med å spise svartsvidde kalkunpølser. 16-åringen smiler bredt. Helt siden hun kom til Norge for to og et halvt år siden har hun deltatt på CISV (Childrens International Summer Villages) sin barneleir i bergensområdet.

I år er hun tilbake som leder. En hel sommeruke skal Rawan grille pølser, danse, spille fotball og være fredsmegler når det går galt.

— Jeg må være diktator og bestemme når de krangler. Det er spennende og en bra erfaring å ta med seg videre i livet, sier hun.

På Facebook

Gjennom Redd Barna har Rawan fått sin egen side på Facebook. Der forteller hun om hverdagslivet sitt og hvordan det er å være 16 år og asylsøker. Så langt har hun over 2300 likes .

— Jeg ønsker å gi støtte til andre asylbarn. Dette handler ikke bare om meg, men om alle som er i en lignende situasjon, sier hun selv.

Facebooksiden er en del av en større kampanje som fokuserer på barn av asylsøkere. Ifølge Redd Barna er det mange myter og fordommer knyttet til denne gruppen. Tøffe politiske debatter gjør at barnas behov forsvinner.

— Dette er først og fremst barn med de samme drømmer og behov som alle andre, sier Janne Raanes, som er leder av Redd Barnas Norges-program.

Hun mener utryggheten er den største utfordringen.

— Aller viktigst er en rask avklaring om hva som skal skje i livene deres. Utryggheten er vanskeligere enn veldig mange andre ting. Men det er også krevende å bli kjent med norske barn. En del foreldre glemmer dem som bor på mottaket når det er bursdagsfester. Mange asylsøkere har ikke bil. Det kan også bidra til at de faller utenfor, sier hun.

Har fått avslag

Utfordringene ved å være asylbarn er også velkjente for Rawan. Familien hennes har allerede fått et avslag på søknaden om asyl. Faren er fremdeles hjemme i Palestina. 16-åringen og de to brødrene hennes har ikke sett ham på to og et halvt år.

— Vi snakker sammen på telefonen, men det er vanskelig. Særlig i begynnelsen måtte vi være veldig sterke, sier hun.

Familien vil ikke si så mye om årsakene til at de har søkt asyl, men håpet er varig opphold og gjenforening med faren.

Rawan er ikke blant dem som har latt utfordringene hindre henne i å skape en meningsfull tilværelse. Hun jogger hver dag, går på skolen og er med på flest mulig aktiviteter.

Vil bli journalist

16-åringen har også klare mål for fremtiden. Som asylsøker uten personnummer har hun ikke krav på opplæring ut over grunnskolen. Men Rawan håper likevel at hun skal komme inn på linjen for medier og kommunikasjon på Garnes videregående til høsten.

— Drømmen er å bli journalist. Helst vil jeg ha et eget program på TV der vi kan snakke om situasjonen i Norge og i resten av verden. Kanskje kan programmet gå på flere språk, sier hun.

- Hvordan klarer du å være glad når fremtiden er så usikker?

— Jeg tror det er noe jeg har med meg fra hjemlandet mitt. Der smiler folk mye mer. Dessuten har jeg god støtte fra foreldrene mine. Jeg vet ikke hvor veien jeg går på vil ende, men jeg tror det kommer til å bli bra. Jeg gleder meg til fremtiden, sier hun.

Få norske venner

Pølselunsjen er overstått. Nå ligger perler og plastbånd i alle farger spredt på et bord i skolens gymsal. Rawan skal hjelpe tre lyshårede småjenter med å lage armbånd.

En gutt kommer løpende og spør om hun har arabisk musikk til dansegruppen.

Av de 40 barna som deltar på leiren, kommer 25 fra asylmottaket i Ytre Arna. Resten er lokale barn fra Osterøy. Blandingen av nasjonaliteter er kjærkommen.

Selv om Rawan snakker flytende norsk med umiskjennelig bergensk tonefall, har hun få norske venner. Nordmenn er vanskelige å bli kjent med, selv for en svært utadvendt 16-åring.

— Bestevenninnen min er fra Eritrea. Ellers har jeg gått i klasse med mange fra Litauen og Latvia. Dere nordmenn er litt kalde. Det er ikke så lett å få kontakt, sier hun.

Bor på mottak

Hvis det går som Redd Barna håper, skal Rawans facebookside og resten av kampanjen deres gjøre det lettere å skape vennskap på tvers av nasjonalitetene.

I høst inviterer asylmottak over hele landet til en stor dugnad, der naboer og andre lokale blir oppfordret til å gjøre en innsats sammen med beboerne.

I to år har Rawan og familien hennes bodd på mottaket i Arna. Her har de sin egen leilighet med utsikt over Sørfjorden.

Trygghet

Moren, Boran Alrayes, vil ikke gi opp følelsen av trygghet i Norge.

— Jeg elsker dette landet altfor mye. Dere nordmenn vet ikke hva det vil si å være redde. I Palestina var soldater, bomber og ulykker en del av hverdagen vår, sier hun.

Hennes største håp for Rawan er at hun skal kunne bidra til en bedre verden og hjelpe andre mennesker.

— Barna mine er trygge og sterke. Jeg har alltid prøvd å oppmuntre dem til å bidra i samfunnet, sier Boran.

Rawan selv tror at hun kan gjøre en forskjell, uansett hva som skjer i fremtiden.

— Vi må bare fortsette å bygge på det vi har, sier hun.