— Det er en god blanding av holdninger og tilgjengelighet, sier Caroline Dale Ditlev-Simonsen, forsker og nestleder ved Senter for bedriftens samfunnsansvar ved Handelshøyskolen BI.

Hun har gjennomført en studie av gapet mellom liv og lære innen miljøvern i Norge. Hun tar for seg fem konkrete områder der vi sier noe annet enn det vi faktisk gjør, blant annet avfallssortering.

— Dersom naboen vår er dårlig på å resirkulere, vil vi ofte føle at vi kan gjøre det samme. Vi rettferdiggjør handlingene våre, sier hun.

- Lett å la være

I studien kom det frem at folk flest skylder på myndighetene når det gjelder tilgjengelighet og praktiske løsninger.

— Dersom det er mye ekstra arbeid, for eksempel langt å gå til returpunktene, er det mange som ikke gidder.

Ditlev-Simonsen tror at løsningen er å gjøre det enklere for folk. Hvis kommunen setter ut flere konteinere, og på flere steder, vil dette bidra til at folk gjør en bedre innsats.

— Det er lettere å la være dersom du har et søppelspann som ingen kan se oppi, i motsetning til et der naboen kan se alt du putter i papirspannet ditt, sier hun.

Straff

Ditlev-Simonsen sammenligner søppelhåndtering med røyking. Folk røyker selv om de vet det er farlig, og vi sorterer ikke søppelet selv om vi vet vi bør gjøre det.

— Dersom det hadde vært en straff for dette, eller en merkbar effekt, ville vi nok vært mer oppmerksom på det. Men jeg tror ikke skremselspropaganda fungerer i disse tilfellene, sier hun.

Ifølge forskeren handler dette også mye om normene i samfunnet.

— For 50 år siden kastet vi madrasser og gamle kjøleskap på havet, men det gjør vi ikke lenger. Vi kaster søppel på gaten når andre gjør det, og når det allerede ligger på gaten – som på 17. mai, sier hun.

Ditlev-Simonsen understreker at det er individuelle forskjeller og ulike holdninger hos folk.

— Men mange føler at de ikke trenger å ta ansvar fordi ingen andre gjør det.