Tidlig første nyttårsdag er de fortsatt i elendig stand. Ingen bryr seg om dem lengre. De som en stund berget eierne mot å bli klissvåt og deprimerte, er ferdige og forlatt.

En liten stund får de stå der som fantasifulle skulpturer. Og kanskje ville de fått stå der i fred og blitt beundret, om det var mai, Festspill og ønsker om nye kulturuttrykk i de åpne byrom.

Men ikke første nyttårsdag. Ikke dagen etter vår felles fyllekule, der kulturen begrenser seg til monoton synging av ubestemmelige sanger, pussige kroppsbevegelser og noen riktig så imponerende primalskrik.

På en sånn dagen derpå er det bare flaks at de fargerike skulpturene ikke er blitt plukket opp av Bydrift allerede.

Men det kommer nye våte stunder i Bergen. Allerede til kvelden vil kanskje eierne av disse vakre skulpturene savne dem. Savne den tørre velværen og tryggheten de ga. Nå får de klare seg uten, og selv kjenne litt på hvordan det er å bli forlatt.