• Å fylle femti handler om å oppsummere livet, flytte fokus, tenke nytt og forfølge sine lidenskaper, slår Jorunn Veiteberg fast.

Det er 92 trappetrinn og ingen heis opp til rektorleiligheten på toppen av Bordings Friskole på Østerbro i København. Fra den frodige takterrassen dukker Øresundsbroen opp som en hildring av havet. Både fikentre og oliventre har akklimatisert seg i takhøyden. En solsikke klatrer til værs i en krukke.

Og under den danske solen sitter stordabu og kunsthistoriker Jorunn Veiteberg og formidler på oppfordring sine tanker om det å fylle 50, som hun gjør lørdag 23. juli.

— Å fylle femti gir anledning både til å skrelle vekk og legge til ting i livet, sier hun.

Og selvfølgelig anledning til en stor fest. Solbrillene klarer ikke helt å skjule smilet.

Gjestelisten er noen meter for lang til at den kan refereres her, men vi ser ikke bort fra at Dan Børge Akerø dukker opp, mannen som i 1991 hentet kunsthistorikeren til stillingen som redaksjonssjef for kunst og kultur i NRK/Fjernsynet.

— Dan Børge fikk jeg stor sans for, han var en redelig, morsom og varm mann som ga meg tillit og frihet. NRK-jobben er den triveligste jeg har hatt.

Lengsel etter sanselighet

Men gradvis fant redaksjonssjefen ut at hun ikke ønsket å bruke jobblivet på en vindmøllekamp om sendetid, og i 1995 returnerte hun til kunsthistorien.

— Etter fire år med fjernsynsskjermen hadde jeg opparbeidet en intens lengsel etter fysisk sanselighet, forklarer jubilanten.

Hun ble opptatt av å forstå denne lengselen, og fant svaret i kunsthåndverket. I keramikk, tekstiler, tre og smykker.

Derfor startet hun for ti år siden på «livet etter NRK» - som skribent, frilans kurator og forsker.

Cv-en hennes forteller nøkternt at hun har vært utstillingsleder ved Hordaland Kunstnersentrum, intendant ved Galleri F15 og NAVF-forsker. Kunstkritiker i BT har hun forresten også vært. Og priser og stipend har stått i kø, blant annet mottok hun i 1996 statens 3-årige arbeidsstipend som faglitterær forfatter.

Magistergrad i kulturhistorie er datert Bergen 1982, i 2000 fulgte dr. philos-graden. Parallelt arbeidet hun med å utvikle en fagteori for kunsthåndverk, en teori hun formidler som professor II ved kunsthøyskolene både i Bergen og Oslo. Fra 1998 har hun også vært redaktør av tidsskriftet Kunsthåndverk.

Rundt Søerne på ski

Flyttet til Danmark hadde hun gjort i 1994, først til Fyn, så til København i 2000 da ektemann Mogens Krabek ble rektor ved Bordings Friskole.

— Danmark har jeg alltid følt meg hjemme i. Jeg har hatt sans for danskenes mindre materialistiske livsstil enn den norske, også deres liberale holdning.

De siste årene er hun likevel blitt betenkt over det hun oppfatter som en mer proteksjonistisk holdning.

— Danskene er svært lite oppsøkende i forhold til utlendinger, sier hun, betenkt.

Men den bekymringen plager ikke livsnyteren i henne. Vinterstid er kurbaddagene i DGI-byen (et stort bade-, restaurant- og hotellanlegg i København) en av favorittnytelsene. Med sauna og massasje, mat og vin i badekåpe og til stearinlys, fra tidlig kveld til midnatt. Sommerstid er den nye strandparken på Amager et godt tips, en kilometer kunstig sandstrand innenfor bygrensen.

Nye Islands Brygge er et sted hun gjerne bruker litt nysgjerrighet, for å mønstre ny dansk arkitektur.

Hennes private Guinness-rekord i København er en skitur rundt de fem sjøene på Østerbro, midt i storbyen. Sjokkerte svaner rømte ut på isen, fortelles det. En skiløper hadde de aldri sett før.

Tenkepause som gave

Femtiårsgaven hun bevilger seg selv er et par måneders tenkepause. Først en måned i Det danske hus i Damaskus, deretter en ny måned i Den skandinaviske forening i Roma.

— To vintermåneder med inspirasjon og påfyll, jeg skal lese og tenke, forteller hun, litt der sør allerede.

Men først skal det feires og deretter jobbes med en biografi om den delvis bergenske billedhogger Ambrosia Tønnesen (1859-1948) - dessuten venter Pax forlag på et manus til en høstbok om kunsthåndverk.

— I boken utforsker jeg likheter og forskjeller mellom bildekunst, design og kunsthåndverk.

Det bekymrer henne at kunstbegrepet langt på vei er blitt synonymt med bildekunst, og at kunsthåndverket nesten er usynlig som kunstområde i norske medier.

Derfor har hun tatt imot et tilbud om å være med i en europeisk «tenketank», der kunsthistorikere fra ni land årlig møtes i den østerrikske byen Gmunden og diskuterer kunsthåndverkets situasjon.

Smykke-lidenskap

En av mange lidenskaper hun alltid har forfulgt er smykker.

— Da jeg fikk min første lønn som ferievikar på Valen sykehus gikk jeg strake veien til «Diversen» på Leirvik og kjøpte et finsk Kalevala-smykke, husker hun.

Sånn har det fortsatt, og nå fyller smykkesamlingen hennes alt av skuffer og skap i en stor buffé i toppleiligheten på Østerbro. En leilighet som i tillegg rommer så mye norsk samtidskunst at den kunne vært vist på Høstutstillingen.

Hele leiligheten, altså.