Om noen hadde spurt kollegene Georg Øvsthus og Knut Strand hvorfor de ville bestige Stetind kunne de kanskje svart: «Fordi vi fikk lov». Ikke alle Bergens Tidendes reportasjeturer er så luftige. Heldigvis.

Mallory ville bestige Everest sammen med den 22 år gamle Andrew Irvine. Det siste noen så av dem var da de forsvant inn i tåken langs nordeggen, to «trinn» under toppen. Tibets hellige fjell tok dem. De ble aldri funnet.

Stetind, eller Státtájåhkkå, rett sør for Narvik er samenes hellige fjell. Samene vil ha Stetind fredet. Fjellet er en del av samisk mytologi. Også har den bratte obelisken blitt hele Norges nasjonalfjell etter sms-avstemning i Nitimen. Ordføreren har stått på kjøpesenteret og delt ut kontantkort til de nordnorske mobiltelefonene.

Ambulansesjåføren Ole Ketil Edvardsen sitter på eggen rett under Stetinds topp. Knut Strand vil ha bilde. Han er sin egen sherpa. Tung sekk med klatreutstyr og tunge kamera. «Fingerbredde», skriver Georg Øvsthus, «akkurat så smalt er det». Vi skimter den ene foten hans foran ambulansesjåføren. I dag er sjåføren fjellfører. Han ville ikke gjort mye nytte i sin egentlige jobb. Bratte berget går vel 1300 rett ned i dalen.

Det vanskeligste partiet gjenstår. «En høy steinblokk sperrer den smale eggen opp mot toppen. Hyllen smalner og forsvinner så helt. Foran oss står 1000-meterssvaet. En tynn sprekk fortsetter der hyllen skulle ha vært. Kaldt hode — og kalde fingre», skriver Øvsthus. «Edvardsen går først ut, i besluttsom armgang. Han forsvinner rundt hjørnet på hammeren og oppover. Det tar en stund mens han lager til ny standplass. Så ropes det klart».

1300 og noen meter. Svaene skråner litt. Siden går det rett ned. Fjorden neste.

1391 meter. Stetind er beseiret.

«Beseiret?», skrev George Leigh Mallory før han forsvant i over 8000 meters høyde 8. juni 1924. «Har vi beseiret en fiende? Kun oss selv».