Dagen er av det aller vakreste høstslaget og solen som lyser opp parkeringsplassen like ved den fullstendig forlatte seilbåthavnen på Bygdøy har fortsatt litt varme i seg.

— Bare bli stående. Dere hører når jeg kommer, er ordren vi har mottatt, per mobil, fra helikopteret som sannsynligvis svever omkring der oppe under skydottene et sted.

Det er litt bondsk schwung over scenen.

For her ute på asfaltflekken i de naturskjønne omgivelsene står, det vil si traver Arne Næss, en av vår tids største tenkere, klatrere og eventyrere. Mannen som har latt seg fengsle for sitt miljøvernengasjement - akademias enfant terrible

I dongeri, joggebukser og en relativt tynn ullgenser sprinter han som en setter omkring for å kartlegge terrenget.

Han setter relativt ustø kurs ned mot vannet, for selv føtter som har vært på toppen av Mount Everest og som var de første på toppen av Tirich Mir merkes av å tråkke omkring i over 90 år.

Hans 39 år yngre kone fra Hongkong, Kit-Fai Næss, kvinnen som har stått hos i fargerike, spennende og selvsagt også traurige dager fra hun som purung filosofistudent banket på døren til professor Næss i sin hjemby for tretti år siden, følger vaktsomt med sin ektefelles farefulle ferd.

— Næss, roper hun,

— vær forsiktig nå! Jeg vil ikke ha flere fall! Og så henvendt til meg, den tredje og siste personen på parkeringsplassen:

— Du skjønner...han falt så stygt, for fire dager siden, på metroen. I Paris, forklarer hun.

Akkurat ja. Det er et stykke fra rullatornivå til livet til denne nittiåringen.

Tirsdag fredskonferanse i Paris og innslag i NRK Dagsnytt Atten sammen med Johan Galtung.

Torsdag Sandefjord hvor han sjarmerte en stor forsamling i senk med sin visdom og i dag, fredag, er han her, som en slags hovedrolleinnehaver i en actionfilm, ventende på et helikopter som skal lande - gud vet hvor - for å ta ham med på en dags stunt.

— Ja, hva var nå det der med det fallet, du, smiler den gamle ertende til sin kone.

For sånn er det og.

Mannen som ble professor 27 år gammel, som har skrevet et titall bøker, et titall artikler og som har mottatt drøssevis av priser for sine intellektuelle bedrifter, slipper å tenke så mye på det som nettopp har skjedd. Også hoder som hans kan bli slitne etter så lang og intens bruk.

Det gjør ikke så mye.

Det er viktigst å holde fast ved de store tankene.

Det gjør han.

Ikke forstyrrer det den elleville, velsignete leken hans heller at dagen haster så fort forbi og stadig oftere forsvinner.

— Du falt mellom toget og perrongen og slo deg kraftig på skinnleggene, fyller Kit-Fai inn.

— Du blødde voldsomt.

— Ja, akkurat ja, erindrer Næss.

— Det spiller ingen rolle med litt blod, men det er en masse nervetråder akkurat der. Det var skrekkelig vondt, sier han.

— Der, der kommer flyet, sier Kit-Fai, men det var feil, Det er bare brummingen av en traktor ute på kongens jorde.

Helikopteret lar vente på seg og Næss fryser.

— Man fryser mer med alderen, konstaterer han mens Kit-Fai drar av ham joggeskoene og får på ham kjæledressen.

— Ettersom årene går får man utlevert stadig dårligere kort. Det er ingenting å gjøre med det. Det gjelder bare å spille dem ut så godt som mulig, sier Næss.

Og der, der kommer omsider helikoptret og pilot Sogn.

Det er klart for avgang...

Ferden går vestover. Og til fjells. Til filosofens elskede Tvergastein på Hallingskarvet.

Turen har ikke tatt mer enn en time. I 200 km/t har vi sust like over trekronene som har vist seg på sitt mest praktfulle, rødt-gult-fiolett.

Arne Næss har sittet foran.

Han har klappet begeistret i hendene over det storslåtte synet. Frydefullt har han kommentert topper han drar kjensel på, stier han har tråkket.

En liten sving nå, og så åpenbarer Tvertastein seg.

På bakken står en liten flokk spent ventende og vinkende.

Det er styret i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, NFF, med generalsekretæren, den ustoppelige, kreative utflyttete bergenseren Trond Andreassen i spissen, som tar imot.

Styret har lagt et møte til Ustaoset og hva er da mer naturlig enn å sørge for at Arne Næss er på plass på Tvergastein før utmarsjen går videre til Skarvet for NFF- sprekingene denne ettermiddagen?

Arne Næss svinger seg lett ut av helikopteret og jogger mot Andreassen. Og så tumler de bortover tunet som to hundevalper. Næss småbokser med sin venn. Tar håndbak, måler vennskapelig styrke. Han sender småflørtende blikk til kvinnene i forsamlingen.

Sånn leker han og sånn har han alltid lekt, Næss, og det er ingen grunn til å slutte med gode vaner. Tvert imot.

Kit-Fai har sørget for at Arne Næss har fått sin tovete blånisselue - i grønt - på seg, og mens gjestene benker seg inne i den meget enkle, strømløse og vannløse hytten, benytter verten seg av ensomheten og peiler seg inn mot nærmeste fjellvegg. Han kan ikke være her uten å ha få hilse, så vidt, på sine elskede steiner og knauser. På fjellet.

Inne har Kit-Fai organisert med vannhenting og fått fyr på parafinovnen. Snart er det både pølse og teservering i stuen.

Nå kan Arne Næss ta plass. I stolen sin, ved panoramavinduet.

Kjæledressen og luen er tatt av.

Nå er det høvdingen som sitter her. Som formaner, som råder og som forteller om de tolv årene av sitt liv han til sammen har tilbrakt på Tvergastein. Han snakker om bøkene han har skrevet nettopp her, for hånd, på brettet han plasserer over stolarmene:

— Det har hendt jeg har skrevet fra tidlig morgen, i timevis har jeg skrevet, men så har jeg kommet til å heve blikket og se ut vinduet. Da har jeg kastet alt jeg har skrevet. Det har vært for smått. Det går bare an å tenke store tanker her. Dette er ikke stedet for polemikk, sier Næss.

Og til de mange professorene i NFF- styret som respektfullt og lyttende sitter rundt mesterens føtter:

— Det er ikke sunt å være professor for lenge, sier han med kraft.

— Still dere bestandig spørsmålet: Hva trenges for å leve et meningsfullt liv, og legg merke til: Jeg sier et meningsfullt, ikke et lykkelig liv, sier han.

Minuttene flyr. Arne Næss forteller om hvordan han innrettet seg i ensomhet på Tvergastein. Hvordan det kunne gå ukevis før han så et annet menneske.

— Men best har jeg alltid trivdes her sammen med en venn eller en kone, røper han.

Og Kit-Fai forteller om sitt første møte med Tvergastein i 1974. En betydelig overgang for en ung kvinne fra Hongkong.

— Men Tvergastein var ikke det første norske, kulturhyttesjokket jeg fikk. Jeg hadde allerede vært i Arnes hytte på Kolsås, sier Kai-Fai. Hun legger ikke skjul på at hun aldri helt har forstått nordmenns sære, primitive hyttevaner.

— Pass på varmen, avbryter Arne Næss henne.

Hun legger lekende hånden over munnen hans:

— Hva sa du? Hvor mange ganger har jeg passet på tevannet her? Hvor mange år har jeg vært her? Sier hun.

— 102 år, repliserer ektefellen raskt.

— Du har vært her 102 år og du fyller snart 27, overgir han seg.

På armlenet sitter ekteparets lille sønn, tøygrisen Timotei.

De har gitt ham evig liv.

— Timotei er kanskje elleve år, men hver bursdag fyller han tre, forklarer Kit- Fai.

Trond Andreassen ser på klokken.

Det handler om tiden i dag.

Og nå er tiden over.

Helikopterpiloten venter.

Arne Næss besøk på Tvergastein er over.

Det er klart for retur.

1 time og 40 minutter har seansen vart.

— Dette er ikke verdig for Tvergastein, sier Arne Næss bedrøvet når han fester sikkerhetsselen og vinker - farvel.

— Gi deg pappa, sier Kit- Fai.

— Dette er en jobb. Det gikk fint, trøster hun.

— Ja, det var fint å være her, men litt uhyggelig og...

— Uhyggelig? Spør jeg.

— Ja, uhyggelig å tenke på at alt dette er over nu, sier Arne Næss.

— Hold opp, brummer husturen.

— Jeg vil ikke høre sånt. Du kommer igjen neste sommer, sier hun og minner ham om at han var på Tvergastein i ti dager i juli med datteren Lotte.

— Ti dager. Sier du det. Ja, det var sannelig ikke verst, sier Næss.

Han smiler igjen.

Zoomer inn Tvergastein før han snur seg og retter blikket fremover.

Arne Næss er klar for nye eventyr.

KLEDD FOR DET MESTE: Det lekende mennesket Arne Næss har aldri lagt seg til konvensjonelle vaner, ikke i klesstil heller.<br/>Foto: HELGE SUNDE