Den gang, for litt mer enn hundre år siden, førte nemlig alle smau til «Sankthanshaugen».

Sydneshaugen var stedet for alle denne kvelden. Fra rikingene på Kalfaret til de prostituerte i bordellene på Nøstet. Kjuaguttene fra Dokken og «Dragen» — og madammene fra Nordnes.

Folkelivet på «Brenneskansen» måtte de alle ha med seg. Bålene ble bygget der Sydneshaugen skole ligger i dag.

En erindring i Bergens Tidende i 1959 sier litt om stemningen:

«De siste solstrålene var knapt forsvunnet, før byens befolkning i flokk og følge stimet gjennom gatene i sin beste stas mot det felles mål: Sydneshaugen. Fedre og mødre. Barn og tjenestefolk. Ung som gammel. Ja, også utlendinger som var på besøk; engelskmenn, franskmenn, spanjoler og negre var med på den store bergenske folkefesten.»

Brøstsukker og stomp

Uker i forveien hadde strøkets kjuagutter fartet byen rundt etter tønner, kasser og drivtømmer til bålene

I smauene som førte opp til Sydneshaugen var det bygget portaler og satt opp salgsboder. Det ble handlet «stomp, brøstsukker, skoflikker, «jompegg», trimmelskringler, pepperkaker og spekelasi.»

Ut på kvelden steg stemningen. Folk skrek over seg av begeistring når utbrente «tønnetårn» falt sammen i gnistregn. «Raketter og svermere suste og hvinte i luften og datt ned mellom «kårgekonenes» bord ...». Samtidig smelte kjuaguttene av sine «nøklebørster og kruttkjerringer».

«Ja, det var en sand fornøielse at feire Sankt Hans Aften på Sydneshaugen», minnes et øyevitne.

Før Johanneskirken kom i 1894 var det der en åpen plass med ridebane for Borgervæpningens kavalleri. På sankthansaften ble ridebanen tatt i bruk til ringdans, med sang og trekkspill og flere hundre dansende i mange ringer.

«Pedantiske Kavallerer»

Artikkelforfatteren gjengir et kapittel fra Elisabeth Welhavens skildring av byens originaler i fri dressur sankthansaften.

«Ved en saadan Anledning fik man først riktig Begreb om hvilke originaler Byen gjemte. Her saaes gamle Pedantiske Kavallerer i forældede Dragter fra Menuettens Dager spanke verdige Veien frem - hist magre udtærede Stiftelsesmatroner, der i hengjemte Kisteklæder saa ud som Gjengangere.»

Blant originalene Elisabeth Welhaven beskriver er typer som «Endregaarden, hvem ingen ennu har set edru», «Karen Oldervaag med den skidtne Kjæften», dessuten «Løsebrødet».

For ikke å snakke om «Kjøbmand N.N. med de tynde Lægger». Gateguttene ropte etter ham: «Kar til Knæerne, resten har Miten fortært.»

Laksevåg tok over

Etter at det på Sydneshaugen tørket ut med kjuagutter som kunne lage bål, tok guttene på Laksevåg over den historiske arven. Og fremdeles flammer det frisk i Kirkebukten i lyse sankthanskvelder.

Men ringdansen, «korgekånene» og brøstsukkeret, det finnes ikke mer.