— Det er i utgangspunktet amnesti for besittelse av uregistrerte våpen, dersom de blir levert inn. Politiet ville straffe min klient med seks måneders ubetinget fengsel for å ha liggende våpen som hadde tilhørt hans døde far. Han opplever det som urimelig strengt, sier Simonnæs' forsvarer, John Christian Elden.

-Henger ikke på greip

Dette er også forklaringen på at Simonnæs har trukket samtykket til å la saken gå i Bergen tingrett som tilståelsessak.

— Det naturlige ville vært å beslaglegge våpnene og legge vekk saken, sier Elden, som også mener resten av siktelsen er urimelig streng.

— Han er siktet for brudd på narkotikalovgivningen, bare fordi han ikke ødela medisinene som lå igjen etter hans avdøde far. Dette henger ikke på greip, og vi har derfor bedt politiet vurdere hele siktelsen på nytt, sier Elden.

Simonnæs' forsvarer sier at klienten føler at han har fått bergenspolitiet imot seg.

— Han opplever at politiet gjør alt de kan for å få noe på han, og at de bruker småting for å få dette til.

— Hva mener Simonnæs er grunnen til at politiet har dette ønsket om å ramme ham spesielt?

— Han mener forklaringen er rollen han har i dørvaktmiljøet og tilknytningen til Bergen Vaktvesen. Han oppfatter det slik at det er dette som ligger bak, sier advokat Elden.

- Overtok min fars våpen

BT har ikke fått tak i Simon Simonnæs de siste dagene. Da BT omtalte våpenbeslaget i desember 2002, ga han følgende forklaring:

— Jeg mistet min far i kreft i år 2000. I forkant av dette ble han suicidal. Derfor tok jeg våpnene han hadde samlet på fra ham. Han var samler og samlet på mye rart.

— Hvorfor tok du vare på våpnene så lenge etter at han var død?

— Hvorfor har en enke sin avdøde manns klær og personlige eiendeler femten år etter hans bortgang? Jeg tenkte aldri på det. Dersom jeg hadde, ville jeg levert dem inn med en gang.

Om voldssaken sa han dette:

— Det som skjedde på kjøkkenet var bagatellmessig og skyldtes at han var frekk og arrogant.

— Hvorfor skjedde det?

— Han var frekk og arrogant. Han slamret en dør mot meg mens jeg hadde fingrene i dørsprekken. Hadde jeg ikke fått dem vekk, så hadde saken blitt en ganske annen. Det ble munnhoggeri. Jeg tok ham i armen og i øret og spurte hva som feilte ham. Så gikk jeg.